Jenta fra California ble henvist til akuttmottaket etter flere uvanlige symptomer. Hun fortalte at hun så en flygende grønn dinosaur og hørte stemmer som ba henne skade andre. Hun hadde også en følelse av at noen fulgte etter henne.

På sykehuset skal hun ha reagert på dinosauren som om den faktisk var til stede i rommet. Jenta fortalte legene at hallusinasjonene hadde forekommet siden sjuende klasse, omtrent fire år tidligere. Foreldrene mente derimot at hun ikke hadde vist tydelige psykotiske symptomer før de siste 48 timene. De hadde likevel merket at interessen hennes for skole og fritidsaktiviteter hadde avtatt den siste måneden.

Ved innleggelsen skal hun ha skjelvet og svettet, med rask puls og overflatisk, hurtig pust. Hun hadde ikke feber på akuttmottaket, men hadde hatt feber ved sykehuset som først henviste henne. På grunn av de unormale vitale tegnene mistenkte legene at hallusinasjonene kunne skyldes en fysisk sykdom, blant annet en mulig hjerneskade.

De første undersøkelsene ga ingen forklaring

En CT-undersøkelse viste ingen tegn til hevelse eller blødning i hodet. Legene forsøkte også å ta en spinalvæskeprøve, men klarte ikke å samle inn væske som kunne analyseres. Siden jenta ble vurdert som for medisinsk ustabil til å legges inn på psykiatrisk avdeling, ble hun i stedet innlagt på barneavdelingen.

Barneleger med nevrologisk kompetanse anbefalte en elektroencefalografi, EEG, som måler elektriske signaler i hjernen. Undersøkelsen ga imidlertid ingen nye ledetråder. På den andre sykehusdagen gikk jenta inn i en fullstendig kataton tilstand. Katatoni kan påvirke hvordan en person bearbeider og reagerer på omgivelsene, og pasienter kan blant annet slutte å bevege seg og snakke.

Hun fikk lorazepam, et legemiddel som demper signaleringen i nervesystemet, og katatonien gikk tilbake i løpet av få dager. En ny spinalpunksjon ble gjennomført av intervensjonsradiologer, men de første analysene av spinalvæsken så normale ut.

Etter åtte dager anbefalte psykiatere at hun skulle overføres til deres avdeling. Det lot seg ikke gjøre fordi hun hadde utviklet problemer med å mate seg selv. De fortsatte psykotiske symptomene ble behandlet med antipsykotikaet olanzapin.

Fant antistoffer som angrep nerveceller

En senere analyse av spinalvæsken viste autoantistoffer. Dette er immunproteiner som angriper kroppens eget vev i stedet for fremmede inntrengere. Antistoffene hos jenta var rettet mot neuronal intermediate filament, forkortet NIF, et protein som bidrar til å gi nerveceller strukturell støtte.

På bakgrunn av funnet fikk hun diagnosen autoimmun encefalitt. Tilstanden oppstår når antistoffer angriper nervevev og fører til skadelig betennelse, noe som også kan gi psykiatriske symptomer.

Autoimmun encefalitt utløses ofte av en svulst. Proteiner som produseres av svulsten, kan ligne på proteiner i nervevev. Når immunforsvaret forsøker å bekjempe svulsten, kan det derfor også reagere mot kroppens egne nerveceller. Legene undersøkte jenta med MR og PET for å lete etter svulster, men fant ingen.

Fikk flere former for immunbehandling

Behandlingen besto av intravenøse infusjoner med et steroid for å redusere betennelsen og immunglobulin, altså antistoffer fra friske givere som ofte brukes for å dempe autoimmune reaksjoner. Hun fikk også rituksimab, et legemiddel som tar livet av B-lymfocytter. Disse hvite blodcellene produserer antistoffer som de som angrep nervecellene hennes.

I løpet av den påfølgende måneden gjennomgikk hun fem behandlinger med plasmaferese. Da trekkes blod ut av kroppen, og en maskin skiller plasmaet, den flytende delen av blodet, fra blodcellene. Plasmaet erstattes med en annen væske før blodet føres tilbake til pasienten. Behandlingen kan bidra til å fjerne autoantistoffer fra kroppen.

Jenta ble skrevet ut etter nesten to måneder på sykehus. Hun fortsatte med olanzapin og lorazepam, i tillegg til prednison og månedlige immunglobulinbehandlinger. Etter hvert som symptomene bedret seg gjennom det neste året, sluttet hun med de psykiatriske legemidlene, men fortsatte med immunbehandlingen.

Sjelden variant hos barn

Autoimmun encefalitt er sjelden. En britisk studie antyder at tilstanden rammer mellom fem og åtte av 100 000 personer. De fleste dataene om barn med sykdommen gjelder dessuten autoantistoffer som angriper NMDA-reseptorer, som registrerer et viktig kjemisk signalstoff i hjernen, og ikke NIF.

Kasusrapporten fastslo ingen bestemt utløsende faktor i jentas tilfelle. Forfatterne viste imidlertid til at anti-NIF-autoimmun encefalitt er dokumentert hos voksne etter infeksjoner, blant annet enkelte flåttbårne bakterieinfeksjoner, hiv og covid-19. Infeksjonsrelaterte tilfeller er sjeldnere enn tilfeller som er knyttet til svulster.

Legene koblet ikke jentas sykdom til en bestemt infeksjon. Familien fortalte likevel at hun hadde hatt hoste tre uker før innleggelsen. Familien hadde vært på Filippinene, og både jenta og flere slektninger ble syke med den samme sykdommen.