Ozonhullet over Antarktis nådde 10,6 millioner kvadratmil, tilsvarende 27,4 millioner kvadratkilometer, 20. september. Det er den nest største utbredelsen som er observert på dette tidspunktet siden målingene startet, viser data fra Copernicus Atmosphere Monitoring Service.

Sist ozonhullet var nesten like stort, var i oktober 2015. Da dekket det 10,8 millioner kvadratmil, eller 27,9 millioner kvadratkilometer. Etter toppen i september har utbredelsen falt til rundt 24 millioner kvadratkilometer.

Det gjør det lite sannsynlig at årets ozonhull vil slå rekorden fra 2015. Forskere venter likevel at hullet vil holde seg stort de kommende ukene, samtidig som størrelsen vil fortsette å variere.

Forskere ber om ro

Ozonlaget beskytter livet på jorden mot skadelig ultrafiolett stråling fra solen. Den store utbredelsen kan derfor vekke bekymring, men andre tegn viser at ozonlaget samlet sett fortsatt er på vei tilbake etter skadene fra menneskeskapte kjemikalier på 1900-tallet.

«Årets ozonhull bør ikke være grunn til bekymring», skrev Hanna Kessenik i en e-post til Live Science. Hun er postdoktor i fysikk ved University of Otago på New Zealand og laget en prognose for størrelsen på årets ozonhull ved hjelp av satellittdata og en datamodell.

«Det er likevel fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Vi må følge utviklingen nøye», skrev Kessenik.

Ozonhullet vokser hvert år gjennom vinteren og våren på den sørlige halvkule. Det når vanligvis sin største utbredelse fra midten av september til begynnelsen av oktober. På denne tiden er stratosfæren fortsatt svært kald, og sollyset vender tilbake til det mørklagte kontinentet etter flere måneder.

Deretter krymper hullet fram mot slutten av januar. Det skjer når ozonrik luft fra områdene rundt blandes inn i regionen der ozonlaget er svekket.

Kjemikalier skadet ozonlaget

Ozonhullet ble utløst av utslipp av ozonnedbrytende klorfluorkarboner, kjent som CFC. Stoffene ble brukt i stor skala fra 1930-årene til slutten av 1980-årene. De økte klorkonsentrasjonen i stratosfæren og satte i gang kjemiske reaksjoner som bryter ned ozon.

Landene undertegnet Montrealprotokollen i 1989 for å fase ut bruken av CFC. De viktigste CFC-stoffene kan imidlertid bli værende i atmosfæren i 50 til 100 år. Forskere anslår derfor at det kan ta rundt seks tiår før ozonhullet er tilbake på tidligere nivåer.

Ozonlaget er særlig sårbart over Antarktis fordi forholdene i stratosfæren er ekstremt kalde. Når temperaturen faller under minus 78 grader celsius, dannes det skyer høyt i atmosfæren. Når sollyset kommer tilbake, omdanner de isdekte skyflatene inaktivt klor til en form som bryter ned ozon.

Slike forhold oppstår ikke like tydelig i Arktis. Der blandes varmere luft fra områdene lenger sør lettere med den kalde arktiske luften enn luftmassene over Antarktis gjør. Det begrenser dannelsen av skyene høyt i atmosfæren.

Et uvanlig sterkt polarvirvel

Årets store ozonhull skyldes først og fremst et uvanlig sterkt polarvirvel. Det er et belte av vinder som om vinteren omkranser Antarktis og Sørishavet og holder den kalde luften over kontinentet.

Polarvirvelen førte til kaldere forhold enn normalt i stratosfæren over Antarktis. Det satte fart på nedbrytningen av ozon. Forskere har ikke funnet tegn til at mengden reaktivt klor har økt.

Det var i stedet den kaldere polarvirvelen som førte til mer ozonnedbrytning enn vanlig, ifølge Susan Solomon, professor i kjemi og miljøforskning ved Massachusetts Institute of Technology. Solomon var en av pionerene innen forskningen på ozonhullet over Antarktis på 1980-tallet.

«Vi forventer at størrelsen på hullet vil variere fra år til år. Ett eller noen få år med større eller mindre hull sier ikke noe om ozontapet eller gjenoppbyggingen – det er ganske enkelt variasjon», skrev Solomon til Live Science.

Størrelsen sier ikke alt

Kessenik mener årets størrelse trolig først og fremst skyldes naturlige variasjoner i atmosfæren. For å vurdere ozonlagets tilstand må man se på de langsiktige trendene, og de viser fortsatt en langsom gjenoppbygging i tråd med prognosene.

Det er også et positivt tegn at årets ozonhull, selv om det er stort i utbredelse, ikke er like «tynt» som i enkelte tidligere år. Utbredelsen beregnes ved å måle området over kontinentet der ozonnivået er lavere enn 220 Dobson-enheter. Måleenheten beskriver antallet ozonmolekyler i en vertikal luftsøyle.

Ozonkonsentrasjonen i årets hull har ikke falt like lavt som i tidligere år med store ozonhull. Det betyr at det sammenlignet med disse årene «mangler» mindre ozon i området, skrev Kessenik og kollegene hennes i The Conversation.

Det er samtidig mulig at endringer i atmosfærens dynamikk gjør at store ozonhull blir liggende lenger, helt til slutten av våren. Kessenik og kollegene hennes har pekt på globale endringer i atmosfæren, uavhengig av CFC, som en mulig forklaring på at hullene varer lenger.

Det finnes også enkelte tegn på at klimaendringer over tid kan styrke polarvirvelen over Antarktis. Det kan gi lavere temperaturer i stratosfæren og større ozontap om våren. Dersom årets polarvirvel fortsetter å være sterk, kan ozonhullet holde seg stort helt til november.

Kessenik understreker likevel at det er for tidlig å fastslå hva som konkret driver variasjonene i atmosfæren de siste årene. Hun mener det trengs mer forskning for å forstå utviklingen.