Omtrent 14 prosent av befolkningen lever med tinnitus – vedvarende ringing, susing eller andre lyder i ørene eller hodet som andre ikke kan høre eller måle. En ny studie tyder på at en blodprøve kan gi en objektiv biologisk markør for tilstanden.

Forskere ved University of Connecticut fant betydelig mer av proteinet prestin i blodet hos personer med kronisk tinnitus enn hos personer uten tinnitus. Resultatet føyer seg inn i forskningen som peker mot at forstyrrelser i sneglehuset, den snegleformede strukturen i det indre øret, kan spille en rolle i enkelte tilfeller.

«Arbeidet vårt viser nå at prestin har potensial som biomarkør for tinnitus. Dette er vårt første skritt mot å utvikle legemidler som kan bidra til å kontrollere tinnitus», sa otologen Kourosh Parham ved University of Connecticut.

Proteinet fungerer som en molekylær motor

Prestin finnes i spesialiserte hårceller i det indre øret. Cellene forsterker lydvibrasjoner og bidrar til å finjustere hørselen. Når de reagerer på lyd, endrer de lengde, mens prestin fungerer som en slags molekylær motor i cellemembranen.

Tidligere forskning har vist at prestin kan komme over i blodbanen, og at nivået kan endres når det indre øret blir utsatt for skade eller belastning. Parham og kollegene ville undersøke om mengden prestin i blodet også kunne være knyttet til tinnitus.

Testet 82 personer

Studien omfattet 82 personer. 41 hadde kronisk, bilateral og ikke-pulserende tinnitus, mens 41 ikke hadde noen historie med tilstanden. Deltakerne gjennomgikk hørselstester og bar et støydosimeter i én uke for å måle hvor mye lyd de ble utsatt for i hverdagen. Deretter ble det tatt blodprøver.

Forskerne målte mengden prestin og undersøkte samtidig tre andre proteiner knyttet til det indre øret: otoferlin, connexin 26 og stereocilin. Prestin var det eneste av de fire proteinene som tydelig skilte tinnitusgruppen fra kontrollgruppen.

Forskjellen i gjennomsnittlig prestinkonsentrasjon var likevel svært liten. Hos personer med tinnitus var nivået bare 330 pikogram per milliliter høyere. Etter at forskerne tok hensyn til forskjeller i alder, hørsel og daglig støyeksponering, var resultatet likevel statistisk betydningsfullt nok til at prestin kunne regnes som en objektiv indikator.

Prestinnivået var også høyere hos tinnitusdeltakere som hadde omtrent samme hørselsterskler som kontrollgruppen. Det tyder på at funnet sannsynligvis ikke bare skyldtes hørselstap.

Kan ikke brukes som diagnose ennå

Forskerne understreker samtidig at folk ikke bør oppsøke lege for å kreve en slik blodprøve. Metoden var ennå ikke presis nok til at den kan brukes sikkert for å stille diagnoser. Prestinnivået økte heller ikke i takt med hvor alvorlige symptomene var.

For de fleste deltakerne var tinnitus relativt mild. Den typiske symptomskåren var 24 poeng, mens den øvre grensen for en «katastrofal» tilstand lå mellom 78 og 100 poeng.

Det er også fortsatt uklart nøyaktig hvor prestinet som ble målt i blodet, stammer fra. Proteinet er tett knyttet til det indre øret, men finnes ikke bare der. Det er også påvist i andre vev, blant annet i hjertet.

Resultatene beviser derfor ikke at tinnitus alltid oppstår i sneglehuset. Tilstanden kan være knyttet både til mekanismer i selve øret og til endringer i det sentrale hørselsystemet, men denne studien kunne ikke skille mellom mulighetene.

Bygger videre på tidligere studie

Resultatene gir likevel ytterligere støtte til en sammenheng mellom funksjonen til de ytre hårcellene og tinnitus. De bygger videre på en tidligere studie fra den samme forskergruppen. Der var nivået av en bestemt form for serumprestin høyere hos 49 personer med kronisk tinnitus enn hos 40 personer i kontrollgruppen. Den tidligere studien brukte en annen metode for å måle proteinet.

Forskerne mener at resultatene fra de to studiene samlet gir et såkalt proof of concept for å bruke prestin som biomarkør for tinnitus.

«Nå har vi et proof of concept på at et protein fra øret kan ha en sentral betydning for utviklingen og håndteringen av tinnitus», sa Parham.

Det trengs større studier for å finne ut om en slik test pålitelig kan identifisere tinnitus, skille mellom ulike former for tilstanden og på sikt hjelpe leger med å velge riktig behandling. Tinnitus vurderes i dag i stor grad ut fra pasientens egen beskrivelse av det han eller hun opplever. Selv et ufullstendig biologisk signal kan derfor bli nyttig dersom metoden blir mer presis.

Studien er publisert i tidsskriftet Otolaryngology – Head and Neck Surgery.