Den rumenske regissøren Cristian Mungius sjette spillefilm Fjord følger en gudfryktig rumensk familie som har flyttet til et lite sted på den norske landsbygda, omgitt av fjorder. Familien, med en mor spilt av Renate Reinsve og en far spilt av Sebastian Stan, praktiserer religionen sin åpent og forsøker også å spre sitt livssyn til andre.

Foreldrene mener at handlinger skal få konsekvenser, og oppdragelsen deres er verken mild eller tilbakeholden. I filmens Norge i 2026 møter de et samfunn der religiøsitet blir betraktet med særlig skepsis, mens den berømte toleransen oftere synes å omfatte sekulære mennesker.

Fjord begynner stillferdig, før spenningen gradvis bygges opp. Publikum følger familien inn i et nytt skole-, arbeids- og trosmiljø, samtidig som en norsk familie blir en motvekt til dem. Kontrasten er imidlertid ikke enkel eller forutsigbar. Filmen stiller spørsmål ved hvor grensen går mellom grensesetting og straff. I Mungius moralsk kompliserte univers kan både en pianoklang, en bemerkning i forbifarten og kanten på et klesplagg få betydning.

Toleranse også for uønskede syn

Et sentralt spørsmål i Fjord er om det finnes gode og dårlige minoriteter. Mungiu sier at svaret hans ikke har endret seg vesentlig siden filmen ble vist i Cannes. Han mener samfunnet må forsvare toleranse for andre minoriteter og inkludering av mennesker som skiller seg ut fra flertallet. Men toleransen må også omfatte minoriteter med verdier man selv ikke aksepterer, mener han.

«Selv om det finnes minoriteter med verdier vi ikke er enige i, må vi også være tolerante overfor dem», sier han.

Regissøren understreker samtidig at toleranse har grenser. Vold må fordømmes, og samfunnet må stå sammen om å hjelpe mennesker som lider. Religiøs overbevisning er likevel noe annet, mener han: Selv når andre ikke forstår eller deler et slikt syn, bør mennesker få uttrykke det.

Mungiu sammenligner religion med andre overbevisninger han anser som irrasjonelle. Mange leser horoskoper eller tror på alternativ medisin uten å bli møtt med fordømmelse, påpeker han. Derfor stiller han spørsmål ved hvorfor religiøse mennesker skal fordømmes bare fordi de er religiøse. Han mener det er mulig å forsøke å overbevise folk om at beslutninger bør bygge på rasjonell forståelse, særlig når de påvirker andres liv. Men prosessen må skje gradvis. Å presse egne syn på andre eller innføre regler for å endre hva de tenker, vil ifølge ham bare gjøre dem mer radikale.

Åtte år fra sak til filmidé

Mungiu leser mye nyheter hver dag og oppbevarer artikler i mapper sortert etter tema. Han hadde i mange år kommet over historier om innvandrerfamilier i Norden, men beslutningen om å lage film av disse erfaringene kom ikke med én gang.

Nyhetssaker kan i utgangspunktet være sterke fordi de beskriver en ekstraordinær hendelse, sier han. Selv er han mindre opptatt av den sensasjonelle overflaten enn av hvorfor noe skjedde, og hva saken sier om verden mennesker lever i. Ambisjonen har vært å unngå sensasjonen og heller undersøke hva et konkret tilfelle kan avsløre om menneskers liv.

Det tok rundt åtte år fra han leste om den aktuelle saken til han bestemte seg for å lage filmen. Han presiserer at han ikke brukte hele perioden på undersøkende arbeid, men at vissheten om problemstillingen ikke slapp taket. Etter hvert tok han kontakt med familien som var involvert i én av de mest omtalte sakene, møtte barna og reiste til Norge for å treffe slektninger og se huset der alt hadde skjedd.

Han forsøkte å møte så mange som mulig av dem som hadde vært involvert, og andre som var villige til å snakke. Det omfattet jurister, journalister som dekket saken, tolken som hjalp familien i kontakten med politiet, Barnevernet og organisasjoner som hadde engasjert seg i tilsvarende saker. Senere overvar han rettsforhandlinger i saker som gjaldt barn. Målet var å forstå ulike ståsteder, ikke bare i én sak, men også i andre lignende konflikter.

Manuset bygger i stor grad på argumenter Mungiu noterte under arbeidet. Han sier at det ikke var mye han trengte å dikte opp: Oppgaven var først og fremst å ordne materialet og vise argumentene fra begge sider.

En oppdiktet norsk familie som motvekt

Det meste av filmens fiksjon er knyttet til den andre familien, en norsk familie med barn som lever i tråd med verdiene i samfunnet rundt dem. Den gjør det mulig å fortelle fra de voksnes perspektiv, samtidig som den rumenske familiens opplevelser blir balansert mot erfaringene til en annen familie.

Den første familien bor isolert ytterst ved fjorden. Derfor tvinges de to familiene inn i kontakt med hverandre. Mungiu er opptatt av hvordan verdier kolliderer i dette møtet, og hva som forandrer seg når mennesker som ellers ville ha holdt avstand, må forholde seg til hverandre.

Regissøren begynte å arbeide i pressen i 1987, da han var 19 år gammel. Journalistikken ble en vei mot det han egentlig ville: å fortelle historier og lage film. Under kommuniststyret var opptaket til filmskolen ikke en rettferdig prosess, forteller han. Han nærmet seg derfor skrivingen og brukte avisarbeidet til å øve seg på både tekst og fotografi, de aktivitetene som den gangen kom nærmest regiyrket.

Erfaringen preger fortsatt manusarbeidet hans, mener Mungiu. Etter kommunismens fall ble arbeidet i pressen en periode særlig intenst. Etter mange år uten fri presse var folk sultne på det de selv kalte «sannheten». Det bidro til å forme en stil der han viser en ytre situasjon og hvordan den utspiller seg, uten selv å legge inn en konklusjon.

Publikum må ta ansvar for sin egen tolkning, basert på fakta og kritisk tenkning, fremfor å bli ledet gjennom fortellingen av regissørens anvisninger, sier han. Ser man bare på det rollefigurene sier, kan man lett bli manipulert. Filmkarakterer, akkurat som mennesker i virkeligheten, kan lyve og forsøke å påvirke andre.

Ville slippe virkeligheten inn i filmen

Mungiu hadde først tenkt å bli forfatter, men han så mye film. Han ble påvirket både av populærfilm og av rumenske filmer han hadde tilgang til på den tiden. Flere av de rumenske filmene opplevde han som merkelige, kanskje delvis på grunn av sensuren, kanskje også fordi mennesker uten tilstrekkelig talent ble oppmuntret til å stå foran eller bak kamera.

Filmene kunne ha de samme menneskene og det samme språket som i det virkelige liv, men likevel virket ingenting troverdig, sier han. Psykologien var lite overbevisende, og dialogen bar preg av språklig korrekt, men stiv propaganda. Det fikk Mungiu og hans samtidige til å tenke at filmskaping ikke burde være så komplisert: Man måtte ganske enkelt la mer av virkeligheten slippe inn i filmen.

Etter å ha fulgt saker fra Norden i mange år og snakket med en rekke mennesker, mener han at han har opparbeidet seg en slags ekspertise på feltet. Samme morgen som intervjuet ble gjennomført, fikk han en melding fra en tysk-norsk familie som ba om hjelp og hevdet at ingenting hadde endret seg.

Fjord er, slik Mungiu ser det, et forsøk på å løfte fram et spørsmål samfunnet må danne seg en oppfatning om. Han hevder ikke å kunne løse slike situasjoner. Filmen handler heller ikke bare om Romania, Norge eller Barnevernet. Den berører tilsvarende prosesser, blant annet i USA, der samfunnet preges av polarisering. Mennesker kan ikke fortsette å leve i lukkede bobler av informasjon og overbevisning, mener han, fordi hat og aggresjon kan få svært alvorlige, også voldelige, følger.

Møtte reaksjoner fra begge sider

På starten av lanseringsturneen i Norge møtte Mungiu mennesker med helt motsatte reaksjoner. Han husker særlig en tilskuer som gråtende fortalte at hun hadde opplevd slike saker så sterkt at hun, av frykt for at myndighetene kunne ta barna hennes, valgte abort.

Andre støttet fullt ut filmens perspektiv på beskyttelse av barn. De pekte på at ingen ville ha forsvart barna dersom de ble tatt ut av en familie i et konservativt samfunn. De motstridende reaksjonene viser en tendens til å ville erstatte én feilaktig og radikal samfunnsforståelse med en annen som er like feilaktig og radikal, mener regissøren.

Han peker på sterkere innsats for integrering, mer empati og større åpenhet for dialog som veien videre. Slik kan samfunnet gi et bedre eksempel til mennesker som er sikre på at de allerede kjenner sannheten, og at det ikke finnes andre utveier.

I en rettsscene snakker Sebastian Stans rollefigur om at liberale samfunn ofte tillegger fysisk skade større vekt enn emosjonell eller verbal skade. Mungiu understreker at samfunnet må gripe inn umiddelbart for å redde barn eller kvinner dersom vold i en familie er bevist. Men filmen undersøker situasjoner der avgjørelsen må tas uten sikker viten om hva som faktisk har skjedd i hjemmet.

Etter to år med undersøkelser og samtaler med alle involverte parter kan han fortsatt ikke si om familien i den virkelige saken var voldelig. Han vet ikke om den var det eller ikke, og hevder heller ikke at det ikke forekom vold. Samtalene med familien og barna ga ham ikke et fullstendig svar.

Vil utfordre publikums egne fordommer

Erfaringen har vist ham hvor ofte mennesker styres av stereotyper og fordommer når de tar beslutninger. Det er svært vanskelig å innta en helt objektiv posisjon, sier han, kanskje fordi en slik posisjon ikke finnes. Derfor må man først erkjenne sine egne forutinntatte holdninger.

Når noen sier at de handler til barnets beste, mener de ofte i realiteten at deres egen løsning er den beste, påpeker han. Andre som handler ut fra sine overbevisninger, tenker på nøyaktig samme måte. Mungiu mener samfunnet må gi minoriteter tilstrekkelig frihet til å være slik de ønsker å være.

Han har tidligere laget en film om diskriminering av minoriteter i et konservativt samfunn. Denne gangen ville han undersøke hva som skjer i et liberalt og progressivt samfunn når konservative plutselig blir en minoritet. Vil flertallet da møte dem med større empati bare fordi de er uenige med flertallets verdier? Mungius svar er nei. For mange er tilhørigheten til flertallet viktigere enn verdiene deres egen ideologi hevder å forsvare, mener han.

I sin egen arbeidsmetode legger Mungiu stor vekt på presis mise-en-scène, altså organiseringen av skuespillernes og kameraets bevegelser. Han forsøker også å bruke færrest mulig klipp, fordi klipping i seg selv innebærer en tolkning.

Han mener ikke at filmens oppgave bare er å gjenskape virkeligheten nøyaktig. Underholdning er en legitim form for film, men kan ikke være den eneste grunnen til at filmer lages. Hans egne filmer skal få publikum til å tenke litt mer og legge merke til verden som finnes ved siden av deres eget liv.

Et objektivt ståsted finnes ikke, men Mungiu forsøker å unngå å være manipulerende. I stedet for å lage en film som stiller seg på den ene sidens syn, setter han to verdisystemer opp mot hverandre og ber publikum undersøke egne overbevisninger.

«Jeg velger den risikable moderatorrollen – jeg setter to verdisett foran dere, slik at dere kan undersøke verdiene deres på nytt og huske sist gang dere tvilte på om dere sto på riktig side», sier han.

For Mungiu er alle overbevist om at de har rett. Det første skrittet mot dialog er å lytte til andre, også når synet deres virker feil eller uakseptabelt. Fjord fikk kinopremiere på enkelte kinoer i USA 9. oktober. Bredere distribusjon er planlagt fra 23. oktober.