I Cheyana Keinas dokumentarfilm «Isky» står Ed «Isky» Iskenderian i sentrum. I en av scenene leter han etter kassettopptak i bagasjerommet på en gammel «Cadillac» – opptak han mener han la der for rundt 40 år siden.

Da kassettbåndene ble funnet, var Iskenderians glede like tydelig som filmteamets begeistring. Han satte ett av dem i en spiller, og ut av høyttalerne kom stemmen til Ed Winfield.

En samtale på tvers av generasjoner

Winfield, som ble født i 1901, var Iskenderians mentor og en av de første produsentene av kamaksler for motorsport i bilalderens tidlige år. På opptaket forklarer han i detalj betydningen av kjøleklaringen, eller «quench», i forbrenningskammeret.

Det blir et uvanlig møte mellom ulike tidsaldre: En mann som ble født ved bilindustriens begynnelse, overfører kunnskapen sin til en yngre kollega. Da Iskenderian lyttet til opptaket, var han allerede nær 100 år gammel. I filmen møter seerne ham som 102-åring.

Keina forsøker ikke å fortelle Iskenderians liv kronologisk på publikums vegne. I stedet følger hun Isky og lar ham selv snakke om livet sitt, Winfield, kjente racerførere og motorbyggere han har arbeidet med gjennom flere tiår. Resultatet er ikke bare et portrett av én mann, men også en historie om amerikansk hot rod-kultur.

Et nært portrett av verkstedet

Bildene av Iskenderian og verkstedet hans er nære og varme, mens historiene hans er uventede og fulle av humor. Under «Isky» får man følelsen av å være i samme rom som Iskenderian og familien hans.

Filmen er produsert av Kerry Ann Enright og selskapet «Vigilants». I starten hadde den ingen distributør, og publikum måtte vente på festivalvisninger og senere muligheter for strømming. Nå, i oktober 2026, er filmen tilgjengelig på strømmetjenester.

For å møte Keina og Iskenderian besøkte journalisten Isky Racing Cams i Gardena i California. Isky har formelt overlatt ledelsen av selskapet til barna sine, men han kommer fortsatt innom på jobb. Der blir det raskt tydelig hvorfor Keina så en dokumentarisk hovedperson i ham.

Verkstedet til Isky Racing Cams har en nærmest romantisk stemning. Rommet er svakt opplyst, gamle maskiner arbeider i bakgrunnen, og overfylte hyller er pakket med deler og materialer. Det viktigste er likevel menneskene.

De ansatte sliper, polerer og pakker kamaksler på omtrent samme måte som Iskenderian trolig gjorde da virksomheten var ny. Isky Cams har holdt til i den samme bygningen i Gardena siden midten av 1960-tallet. Veggene rommer mange historier – selv om de ikke rommer like mange som Isky selv.

Iskenderian sitter overfor journalisten iført en blå skjorte med lommer som henger tungt av innholdet. Det viktigste – telefonen og bilnøklene – bærer han i snorer rundt halsen, men lommene ser fortsatt ut til å kunne inneholde hva som helst. På et bilshow reparerte han en gang de ødelagte brillene sine med blylodd og fiskesnøre som tilfeldigvis var for hånden.

Historier om motorbyggere og «Cam Wars»

Samtalen om filmen går snart over i historier om kjente motorbyggere Isky har arbeidet med gjennom flere tiår. Det er nok å nevne et navn, så begynner han å fortelle.

«Å, jeg pleide å se ham på kino da jeg gikk på film med kona og barna. Han var vakt i salen. Bare en liten gutt,» forteller Iskenderian om en av de kjente personene.

Iskenderian begynner ofte historiene med et langt og entusiastisk «å», som om selve åpningen allerede gir ham glede. Han liker særlig å fortelle om tilfeller der eksperter tok feil. En av historiene handler om Edelbrock og Keith Black.

«Å, jeg liker å høre om gangene ekspertene tar feil. En gang laget Edelbrock et nytt innsugningsmanifold. Det var av aluminium, vakkert og hadde seks forgassere. De sendte ett gratis til Keith Black, slik at han kunne montere det i en av båtene sine. Black gjorde det ikke. Da dro gutta for å hente det, bygde sin egen båt og fikk den til å fungere svært godt. De vant. Etterpå ringte Keith Black: “Jeg vil ha manifoldet tilbake.” Han ville bare ikke være testfører,» fortalte Iskenderian.

Black begynte med båtmotorer før han senere gikk over til å bygge Top Fuel Hemi-motorer. Han hadde også andre historier, og brukte ikke alltid Iskys kamaksler i konstruksjonene sine. Derfor ble Black flere ganger hovedperson i Iskenderians berømte karikaturannonser.

Annonsene ble publisert i hot rod-magasiner etter løp og gjorde narr av tapende lag og kamaksler fra Iskenderians konkurrent «Howard Cams». Rivaliseringen på 1950-tallet var så intens at den ble kjent som «Cam Wars», eller kamakselkrigene.

Annonsene er fortsatt interessante både for dem som er opptatt av bilhistorie, og for dem som vil se et godt eksempel på markedsføring. De viser også Iskys humor. Han tok racingen på alvor, men klarte samtidig alltid å le av den.

Fra Model T til egne kamaksler

Filmen begynner når Iskenderian er 98 år gammel.

«Jeg føler meg ikke fullt så energisk som da jeg var 97,» sier han, «men jeg håper å leve til jeg blir 100, for da blir det lett å regne.»

Fortellingen veksler mellom ungdomstiden, da han først ble fascinert av hot rod-biler, og nåtiden. Den fortsatt oppsiktsvekkende energiske Iskenderian besøker billøp, skriver autografer og forklarer de ansatte i verkstedet hvordan kamaksler skal produseres.

De ansatte snakker om Isky med ekte varme. Når han går forbi arbeidsplassene, stanser mekanikerne et øyeblikk for å forsikre seg om at han har en arm å støtte seg på hvis han trenger det, og at det ikke ligger noe på gulvet han kan snuble i.

«Folk lærer av mister Isky,» sier en av de ansatte i filmen.

I verkstedet er det tydelig at de ansatte både liker arbeidet sitt og det Iskenderian har lært dem. De er ikke i familie med ham, men behandler ham som en kjær bestefar.

Da Iskenderian først begynte å interessere seg for biler, fantes det fortsatt mange Model T-biler, mens ytelsesdeler var vanskeligere å få tak i. I den enkle firesylindrede motoren kunne man montere den elegante sideventilerte V8-motoren, forbedre eksosanlegget eller sette på en større forgasser. For de tidlige trimentusiastene var likevel kamakselen den viktigste muligheten til å øke effekten.

Kamaksler fra ettermarkedet var vanskelige å finne. På 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet var Ed Winfield og Clay Smith, som overtok Pete Bertrands virksomhet, de viktigste navnene i markedet for kamaksler til racing. Slike deler kostet rundt fire ganger mer enn bilene hos forhandlerne.

«Å, det dyreste var kamakselen. Det var nettopp det jeg likte ved dem. Den var … hva er det rette ordet? Eksotisk, lite kjent, mystisk. Ja, mystisk,» forteller Iskenderian om interessen sin.

Iskenderian liker å finne det presise ordet for hver ting. Den samme måten å tenke på kan ha hjulpet ham da han i 1946 kjøpte en slipemaskin og bygget den om til en maskin for produksjon av kamaksler. Maskinen står fortsatt i verkstedet, men har nå fått et nytt strøk maling.

Med den nye maskinen begynte Isky å undersøke hvilken form og løftehøyde kamakselens knaster måtte ha for å gi mer effekt. I filmen presiserer han imidlertid at den første kamakselen han laget, egentlig var et tilfeldig treff. Han gjorde ganske enkelt en kvalifisert gjetning, og siden dette var den eneste delen han hadde, sendte han den til kunden da det kom en bestilling.

Det viste seg at kamakselen ga en betydelig effektøkning for racerførerne som kjøpte den. Senere fulgte historiene om Iskenderians konstruksjoner et lignende mønster: Han kunne la seg inspirere av formen på et egg og lage en kamaksel som økte effekten i en liten Chevrolet-motor betydelig, eller allerede på 1970-tallet utvikle en drivstoffbesparende kamakselprofil med stor fremsynthet.

På slutten av historien trekker han gjerne bare på skuldrene og ler, som om han sier: «Hvem skulle trodd at det ville virke?»

En levende del av bilhistorien

Iskenderian snakker med den samme entusiasmen om 60 år gamle racingrykter som om selskapets moderne CNC-maskin. Den seige pågangskraften hans og den store innflytelsen han har hatt på bransjen, kommer tydelig frem i dokumentarfilmen.

«Isky» er dermed både et nært portrett av en mann og et innblikk i miljøet rundt Isky Cams. Historien om kassettbåndene i Cadillacens bagasjerom rammer inn filmen på en treffende måte: Fortiden er ikke bare noe Iskenderian forteller om, men noe som fortsatt dukker opp i verkstedet og i minnene hans.