I 2015 oppdaget NASAs romteleskop «Kepler» en av de mest jordlignende planetene som til da var funnet: Kepler-452b. Planeten går i bane rundt en sollignende stjerne og befinner seg i den såkalte beboelige sonen, der forholdene teoretisk kan tillate flytende vann. På grunn av likhetene blir den ofte omtalt som «Jorden 2.0», selv om den ligger langt utenfor vårt eget solsystem.

Et annet tankeeksperiment er å forestille seg at en planet med omtrent samme størrelse, tyngdekraft og atmosfære som Jorden befant seg her i solsystemet. Det kunne også ha utviklet seg liv der. Ved første øyekast kunne en slik situasjon virke stabil og fredelig, men samspillet mellom planetene ville trolig blitt svært komplisert.

Tyngdekraften ville endret begge banene

Den mest sannsynlige plasseringen for en ekstra jordklode ville vært i området mellom Jorden og Mars. Dette området ligger i Solens beboelige sone, der temperaturen i teorien kan være egnet for jordlignende forhold. Å plassere en planet der ville likevel umiddelbart skapt gravitasjonsmessige utfordringer.

To planeter med nesten samme størrelse, som beveger seg i et tilsvarende område av solsystemet, ville trolig ikke klart å opprettholde en stabil konfigurasjon på lang sikt. Tyngdekraften deres ville hele tiden påvirket hverandre og gradvis endret banene rundt Solen.

Over millioner eller milliarder av år kunne dette ført til flere mulige utfall. I verste fall kunne planetene kollidert i en katastrofal hendelse på planetnivå. I et annet scenario kunne den ene blitt trukket nærmere Solen, mens den andre ble sendt lenger ut i solsystemet. Dermed ville den opprinnelige balansen blitt brutt.

Det er også teoretisk mulig at planetene kunne beveget seg sammen i samme baneområde over lang tid. Under bestemte forhold kunne de ha sameksistert langs en felles bane rundt Solen. Med en ideell gravitasjonskonfigurasjon kunne en slik balanse kanskje vart i millioner eller milliarder av år, men den ville vært svært sårbar.

Kunne planetene gått i bane rundt hverandre?

Et annet mulig scenario er et binært planetsystem, der to jordstore verdener går i bane rundt et felles massesenter samtidig som de beveger seg rundt Solen. Det ville minne om forholdet mellom en planet og en måne, men i en langt større og mer komplisert skala.

Også en slik ordning ville trolig vært ustabil på lang sikt. I stedet for å beholde en uforanderlig konfigurasjon kunne planetene over tid byttet baneplass. Bevegelsene deres ville blitt påvirket av små gravitasjonsendringer, både mellom planetene og mellom planetene og Solen.

En lignende type baneveksel kan observeres i Saturns system. Månene Epimetheus og Janus bytter omtrent hvert femte år plass i banene sine på grunn av gravitasjonssamspillet mellom dem. De utgjør et sjeldent naturlig eksempel på at himmellegemer kan bytte baner.

Når månene nærmer seg hverandre, får gravitasjonskreftene den ene til å øke farten, mens den andre bremses. Resultatet er at de bytter baneplass, før prosessen gradvis gjentar seg. En slik dynamikk kan fungere for små måner, men å skalere den opp til planeter på størrelse med Jorden ville skapt langt større ustabilitet.

Dersom den ekstra jorden fulgte en tilsvarende banedynamikk, ville langtidsutviklingen avhenge sterkt av tidspunktet for samspillet, avstanden mellom planetene og gravitasjonsresonansen. Selv små endringer kunne fått store følger for klimasystemene, banestabiliteten og miljøforholdene på begge verdener.

Et møte mellom to ulike sivilisasjoner

Hvis begge planetene utviklet liv uavhengig av hverandre, ville et mulig møte skapt enda mer kompliserte spørsmål. Selv nesten identiske miljøforhold ville ikke garantere at intelligent liv utviklet seg på samme måte på de to planetene.

Biologien, kulturen og kommunikasjonsformene kunne vært fullstendig forskjellige. Et likt miljø ville ikke i seg selv ført til like sivilisasjoner. Kontakten kunne derfor ha variert fra full gjensidig forståelse til at partene ikke klarte å forstå hverandre i det hele tatt.

Det første kontaktpunktet ville trolig vært på avstand. Radiosignaler eller andre former for elektromagnetisk kommunikasjon kunne blitt en første bro mellom sivilisasjonene, lenge før et fysisk møte var mulig.

Hvis kommunikasjonen fungerte, kunne mer avanserte former for samhandling utviklet seg over tid. Likevel ville hindrene vært enorme: ulike språk, inkompatibel teknologi og vanskeligheter med å tolke den andre sivilisasjonens hensikter. Menneskehetens historie viser at selv små språk- og kulturforskjeller kan føre til alvorlige misforståelser. Mellom to helt forskjellige planeter kunne forskjellene vært langt dypere.

Et tankeeksperiment om Jordens sårbarhet

Usikkerheten rundt en mulig «andre jord» understreker også hvor spesiell vår egen planet er. Jorden er unik ikke bare på grunn av sine fysiske egenskaper, men fordi mange forhold over lang tid har falt sammen på en måte som har gjort det mulig å opprettholde et stabilt, beboelig og forholdsvis fredelig miljø.

Scenarioet med to jordkloder er foreløpig bare et tankeeksperiment. Det kan likevel bidra til en bedre forståelse av både hvor sårbar planeten vår er, og hvilken særstilling den har i solsystemet.