Neandertalernes DNA er rundt 99,7 prosent likt menneskets, og forskere mener at enkelte mennesker kan ha opptil to prosent neandertalsk genetisk materiale i genomet. Nylig klarte forskere også å hente ut en nesten komplett DNA-sekvens fra skjelettet til en neandertaler som levde for rundt 50.000 år siden.

Det gjør det teoretisk mulig å forestille seg at neandertalerne en dag kunne vende tilbake – for eksempel gjennom avansert genteknologi. Men da oppstår spørsmålet om hvordan de ville ha tilpasset seg dagens verden, og hvor lenge de ville ha klart å overleve i den.

Mer like enn forskjellene tilsier

Fysisk skilte neandertalerne seg fra moderne mennesker. De var lavere og hadde lengre hodeskaller. Samtidig hadde de flere trekk ved livsstilen som lignet vår egen. Hjernen deres var større, men det betyr ikke i seg selv at de var smartere.

Neandertalerne kunne kommunisere med hverandre, levde i familiegrupper og tok seg av syke og eldre. De laget avanserte redskaper som kunne brukes til jakt og muligens også til bygging av båter. De varmebehandlet dessuten mat og spiste grønnsaker.

Levde samtidig med Homo sapiens

Spørsmålet om neandertalernes evne til å leve sammen med Homo sapiens er ikke bare teoretisk. De to artene levde allerede side om side i Europa i omtrent 5000 år, og blandet trolig også gener.

Det kan forklare hvorfor de fleste mennesker med eurasisk opphav antas å ha minst én prosent neandertalsk DNA i genomet. Hos mennesker med afrikansk opphav finnes slikt DNA vanligvis ikke, fordi deres forfedre ikke migrerte gjennom Eurasia.

Homo sapiens hadde en langt større befolkning enn neandertalerne. Én teori er derfor at våre forfedre gradvis absorberte neandertalerne. En annen mulighet er at de to artene konkurrerte om ressursene under den siste istiden, og at Homo sapiens vant denne konkurransen.

Et vanskelig liv i en menneskestyrt verden

Hvis neandertalerne ikke hadde dødd ut, men i stedet hadde utviklet seg som en egen art med mange likhetstrekk med mennesker, ville situasjonen deres trolig vært komplisert. I dette hypotetiske scenariet ville Homo sapiens, takket være fordeler gjennom naturlig seleksjon, vært den dominerende arten, mens neandertalernes mulighet til å overleve ville vært begrenset.

De kunne ha endt som annenrangs borgere. Samtidig er det umulig å vite hvordan mennesker ville ha behandlet dem. De kunne ha blitt gjort til slaver, vist fram i dyreparker eller tvunget til å kjempe.

Det er heller ikke klart om forskjeller i evner ville ha gjort full integrering i dagens samfunn vanskelig, eller om neandertalerne – på samme måte som Homo sapiens – gradvis ville ha lært og utviklet seg. Det er også mulig at de ikke ville ønsket nære relasjoner med mennesker.

Dersom de mente at forskjellene mellom artene var viktigere enn likhetene, kunne neandertalerne ha etablert egne samfunn og fortsatt å eksistere uavhengig av utviklingen i resten av verden.

Det er ikke mulig å forutsi nøyaktig hvordan en art som døde ut for rundt 40.000 år siden, ville ha oppført seg i dag. Neandertalerne levde imidlertid allerede side om side med menneskenes forfedre, og noen mennesker har arvet mer genetisk materiale fra dem enn andre. Derfor kan betegnelsen «neandertaler» om et menneske være både unøyaktig og krenkende.