Nobuo Uematsu, som i mange år var komponist for Square Enix’ viktigste spillserie, vurderer arbeidet med «Final Fantasy 7» strengere enn mange spillere gjør. I et utdrag fra boken Nobuo Uematsu: On The Record, skrevet av James Mielke, forklarer han hvorfor musikken i 1997-spillet skiller seg fra lydsporene i de tidligere «Final Fantasy»-spillene.

«Bortsett fra fanfavoritter som ‘One-Winged Angel’ er det meste av musikken i ‘Final Fantasy 7’ kjedelig sammenlignet med musikken i de tidligere spillene», heter det i Uematsus uttalelse i boken. Han forklarer imidlertid at vurderingen ikke handler om en kreativ fiasko, men om en bevisst måte å komponere på.

Musikken skulle ikke ta over scenene

«Siden det visuelle hadde blitt betydelig bedre, ville en altfor fengende melodi distrahert fra spillet», forklarer Uematsu. Derfor skrev han musikk som «ikke påtvinger seg fortellingens fokus», slik at spilleren i større grad kunne konsentrere seg om hendelsene på skjermen.

Tilnærmingen kan også ses på som en styrke ved lydsporet. Musikken balanserer mellom melodier som fester seg, og en evne til å ligge behagelig i bakgrunnen uten å miste stemningen i den enkelte scenen.

«Mako Reactor» er et eksempel på denne løsningen. Låten er mørk og truende, og forsterker inntrykket av at Shinras teknologi tapper planeten for liv. Samtidig gjør den gjentakende melodistrukturen musikken tilstrekkelig ambient til at den ikke krever lytterens fulle oppmerksomhet. Den inneholder likevel nok detaljer til at den også tåler en mer konsentrert lytting.

En ny rolle da spillene ble mer visuelt avanserte

Uematsu sier at musikken hadde en tydeligere rolle i de tidligere «Final Fantasy»-spillene. I Famicom- og Super Famicom-perioden bidro musikken i større grad til å drive historien fremover. Med «Final Fantasy 7» var det visuelle imidlertid blitt overbevisende nok til å formidle en betydelig del av handlingen på egen hånd.

«Derfor var det bedre å la musikken trekke seg tilbake», minnes han. Ifølge komponisten begynte denne forståelsen – at musikken først og fremst skulle forsterke det visuelle – med «Final Fantasy 7», og den fortsatte i «Final Fantasy 8».

Uematsus arbeid endret seg betydelig fra «Final Fantasy 7» til «Final Fantasy 8» og «Final Fantasy 9». Utviklingen ble også påvirket av at lydteamet fikk mer erfaring med PlayStations tekniske muligheter.

Et særpreget lydspor

Lydsporene i de to neste spillene er mer orientert mot orkestral og dynamisk klang enn musikken i «Final Fantasy 7». Samtidig gir det synthesizer-dominerte uttrykket fra 1997-spillet det en egen sjarm.

Uematsu sammenligner altså selv «Final Fantasy 7»-musikken ugunstig med arbeidet fra tidligere spill, men vurderingen trenger ikke være den eneste måten å se lydsporet på. Kommentarene hans handler om et kreativt valg fra en periode der spillenes visuelle uttrykk ble langt mer ambisiøst.

Forklaringen tyder på at de mindre påtrengende melodiene ikke var et kompromiss, men en måte å tilpasse lyden til fortellingen og PlayStation-tidens visuelle ambisjoner. Blant stykkene som likevel skiller seg ut og har blitt fanfavoritter, trekker Uematsu særlig frem «One-Winged Angel». Resten av lydsporet var mer tilbakeholdent for at musikken skulle forsterke scenene, i stedet for å konkurrere med dem om spillerens oppmerksomhet.