Flyet ble levert 15. oktober til Lockheed Martins fabrikk i Marietta i delstaten Georgia. Der skal C-130J-30 Super Hercules gjennom en omfattende ombygging før det kan bli E-130J Phoenix II, men det vil fortsatt kreve betydelig ingeniørarbeid før flyet eventuelt kan settes inn operativt.

Den nye plattformen er planlagt som en fremtidig erstatter for den amerikanske marinens flåte av E-6B Mercury-fly. Disse flyene overfører strategiske instrukser mellom landets øverste kommandostrukturer og USAs atomstyrker. Leveringen markerer dermed starten på arbeidet med å gjøre et militært transportfly om til en spesialisert kommunikasjonsplattform for et av USAs viktigste forsvarsoppdrag.

En stor plattform for et krevende oppdrag

C-130J-30 gir marinen en omfattende flyplattform å bygge videre på. Lockheed Martin oppgir at flyets maksimale avgangsmasse er 164 000 pund, mens maksimal standard nyttelast er 46 700 pund. Flyets operative egenvekt er oppgitt til rundt 88 252 pund.

Rekkevidden avhenger av lasten. Med en last på 40 000 pund oppgir produsenten en rekkevidde på om lag 2485 miles. Flyet drives av fire turbopropellmotorer, som gir ytelsen som trengs for krevende militære transportoperasjoner.

Å frakte spesialisert oppdragsutstyr stiller likevel andre tekniske krav enn vanlig godstransport. Marinen trenger et fly som kan drive særskilte kommunikasjonssystemer over langvarige oppdrag. Derfor må den eksisterende plattformen tilpasses de nye kravene.

C-130J-familien bygger på en utprøvd militær flykonstruksjon og moderne avionikk. De eksisterende egenskapene gir et utgangspunkt for ombyggingen, men transportkonfigurasjonen kan ikke utføre den nye oppgaven uten omfattende modifikasjoner.

Skal holde kontakten med atomstyrkene

Northrop Grumman skal integrere spesialutstyret som gjør C-130J-30 om til E-130J Phoenix II. Arbeidet skal blant annet omfatte installasjon av kommunikasjonssystemer og oppgraderinger som skal øke flyets overlevelsesevne under operasjoner.

Flyets hovedoppgave blir marinens Take Charge and Move Out-oppdrag, kjent som TACAMO. Slike plattformer opprettholder kommunikasjonsforbindelsen mellom landets ledelse og atomstyrkene, blant annet ubåter med ballistiske missiler.

Oppdraget krever pålitelig utstyr som kan overføre strategiske instrukser under alvorlige nasjonale sikkerhetskriser. Ingeniørene må integrere de nødvendige systemene i flyet og samtidig sørge for at løsningen oppfyller kravene til operativ bruk.

Kaptein Roger Davis i den amerikanske marinen, som leder programmet for luftbåren strategisk kommando og kommunikasjon, beskrev leveringen som et viktig vendepunkt. Han understreket at den valgte flyskroget er egnet for å integrere systemene oppdraget krever.

Ombyggingen må testes før operativ bruk

Leveringen betyr imidlertid ikke at flyet kan tas i operativ tjeneste med en gang. Etter at utstyret er integrert, må den ombygde plattformen gjennom tester for å avklare om den oppfyller marinens krav.

Phoenix II-programmet knytter marinens strategiske kommunikasjon tilbake til Hercules-familien. Ifølge Lockheed Martin brukte marinen EC-130Q til TACAMO-oppdrag fra 1963 til 1993.

Det tidligere flyet etablerte en historisk presedens for å bruke Hercules-plattformen i en spesialisert rolle. E-130J viderefører denne tilnærmingen med en nyere flybase og oppdatert oppdragsutstyr.

Marinen må nå fullføre ombyggingen før flyet kan ta over de planlagte oppgavene. Programmets videre fremdrift vil avhenge av integrasjonen av kommunikasjonsutstyret og tester som demonstrerer at systemet fungerer.

Å erstatte E-6B Mercury-flåten vil derfor kreve mer enn å innføre en ny flytype. Phoenix II må levere pålitelige strategiske kommunikasjonsmuligheter, og både ombyggingen og valideringen blir avgjørende for om programmet lykkes.