Saturns ringer har fascinert mennesker siden 1610, da Galileo Galilei oppdaget dem. Selv om romsonder allerede har besøkt Saturn, var det særlig bildene fra Cassini-ferden som viste hvor komplisert ringsystemet faktisk er. Det som kan se ut som et flatt og solid bånd på avstand, består i virkeligheten av mange baner med fragmenter av is og stein.

I et hypotetisk scenario kunne et menneske blitt sendt til Saturn med teknologi basert på Cassini-Huygens-ferden. Reisen ville ikke gått i en rett linje. Den ville utnyttet tyngdekraften til flere planeter for å øke farten og spare drivstoff, slik ubemannede sonder ofte gjør.

En lang reise via Venus

NASA, Den europeiske romorganisasjonen ESA og den italienske romorganisasjonen ASI startet Cassini-Huygens-ferden 15. oktober 1997. Oppdraget skulle utforske Saturn-systemet, som består av planeten, ringene, is, stein og en rekke måner. Sonden brukte rundt sju år på å nå fram.

En hypotetisk reisende ville etter omtrent ett år i verdensrommet nådd det første viktige punktet: Venus. Det ville ikke vært snakk om landing eller et lengre opphold, men en passering langs ytterkanten av planetens bane. Tyngdekraften kunne da ha økt farten og redusert drivstoffbehovet.

Den første passeringen kunne ha gitt en fartsøkning på rundt 7 kilometer i sekundet. For å få en optimal bane kunne det ha vært nødvendig med en ny passering, denne gangen rundt 600 kilometer fra Venus. Så nær planeten ville tyngdekraften vært svært kraftig, og passasjerene måtte ha tålt sterke g-krefter.

Deretter ville ferden gått forbi Mars og Jupiter. Ruten kunne ha krysset asteroidebeltet, noe som ville gjort denne delen av reisen mer urolig. Sammenstøt ville likevel vært relativt usannsynlige, fordi asteroidene befinner seg med store avstander mellom seg. De fyller ikke verdensrommet tett, slik filmer ofte gir inntrykk av.

I et bemannet fartøy måtte besetningen likevel ha vært klar til å overta styringen dersom navigasjonssensorene sviktet. Etter asteroidebeltet ville ferden blitt roligere. Mars kunne ha vært synlig på den ene siden, mens Jupiter lå på den andre. I nærheten av gasskjempen kunne den reisende også ha sett et lite, lysende punkt: Galileo-sonden. På dette tidspunktet ville nesten fem år ha gått, mens Saturn fortsatt lå rundt to år unna.

Et ringsystem av is og stein

Etter ytterligere rundt to år ville fartøyet ha nådd Saturns bane. På nært hold ville ringene ha vist seg å være langt mer kompliserte enn bilder fra jorden antyder. Fra ytterkanten og innover følger ringene D, C og B, Cassini-delingen, samt A-, F-, G- og E-ringen.

Ringene er skilt av åpninger som blant annet påvirkes av mer enn 60 av Saturns måner. Selve ringmaterialet består av is- og steinbiter. Noen fragmenter er bare på størrelse med kampesteiner, mens andre kan være like store som hus. Materialet er rester etter kometer, asteroider og meteoroider, i tillegg til måner som Saturns tyngdekraft har revet i stykker.

Det ville derfor ikke vært mulig å gå ut på ringene og spasere rundt. En person kunne i stedet ha landet på en av Saturns måner, for eksempel Methone, Pallene eller Titan. Titan har tidligere vært vurdert som et mulig sted for en framtidig romkoloni, men temperaturen der ligger rundt minus 179,6 grader Celsius. En astronaut måtte derfor ha beholdt romdrakten.

Fare for sammenstøt og knusningsskader

Saturn ligger nesten dobbelt så langt fra jorden som solen gjør. Jo lenger inn i ringsystemet et fartøy beveget seg, desto større ville risikoen blitt. Det er riktignok mye tomrom mellom fragmentene, men sammenstøt ville fortsatt vært mulig. Et tilstrekkelig stort stykke stein eller is kunne ha påført et menneske alvorlige skader eller knust personen.

Hvis den reisende hadde funnet et stabilt klippestykke, kunne det teoretisk ha vært mulig å oppholde seg der og se måner passere. Den lille månen Dafne ville vært blant objektene som kunne ha blitt observert.

På vei mot de indre ringene måtte sonden ha fulgt en svært nøye planlagt bane. Under den såkalte «Grand Finale» gjennomførte Cassini 22 omløp rundt Saturn for å samle inn mer detaljerte observasjoner. I denne fasen befant sonden seg bare rundt 2000 kilometer over Saturns atmosfære.

Et dødelig møte med Saturn

Fra en slik posisjon kunne det ha vært mulig å observere Saturns jevndøgn. Da treffer sollyset ringene i en vinkel som gjør at de fra jorden en kort stund kan se ut til nesten å forsvinne.

Etter rundt 20 år i verdensrommet ville den hypotetiske reisende til slutt ha nådd Saturns indre lag. Der ville personen trolig ha blitt revet i stykker av planetens ekstreme miljø. Et sikrere scenario kunne ha vært å bli værende på Titan og sende data tilbake til jorden, mens en Cassini-lignende sonde gjennomførte den farligste delen av oppdraget.

En slik løsning ville ha krevd store lagre av mat og andre forsyninger. En redningsferd kunne ha tatt svært lang tid, og besetningen måtte derfor ha vært forberedt på et langvarig opphold uten rask hjelp utenfra.

Dataene Cassini sendte tilbake til jorden, ble en av menneskehetens viktigste prestasjoner innen astronomien. Et framtidig oppdrag av samme type kunne ha rettet oppmerksomheten mot Jupiter, som er enda større enn Saturn. Også der ville en sonde eller et bemannet fartøy måtte ha nærmet seg planeten med stor forsiktighet.