Månen ligger relativt nær jorden, men gjennom hele menneskehetens historie har bare 12 mennesker vært der. I et hypotetisk scenario kan månen i stedet brukes som et enormt anlegg for solenergi, med solcellepaneler som dekker store deler av overflaten.

Et slikt kraftverk må ifølge konseptet løse tre grunnleggende utfordringer: hvor stort det skal være, hvordan det skal bygges og hvor lang tid byggingen vil ta.

Månen har ingen skyer eller regn

Jorden har flytende vann, en oksygenrik atmosfære og liv, men de samme forholdene fører også til vind, regn og skyer som kan redusere solinnstrålingen. Månen har svært lite atmosfære, i praksis ingen værforhold som kan stenge for solen.

I dette scenariet ville månens «værmelding» alltid vært den samme: Temperaturen på dagtid kunne nå 130 grader Celsius, og himmelen ville være klar. Solcellepanelene kunne dermed teoretisk få kontinuerlig tilgang på sollys.

Et solcellebelte rundt ekvator

Det japanske selskapet Shimizu har utviklet en idé kalt Luna Ring, eller «måneringen». Som navnet antyder, er det snakk om et belte av solcellepaneler rundt månen.

Den hypotetiske konstruksjonen ville strukket seg rundt 11 000 kilometer langs månens ekvator og vært 400 kilometer bred. Arealet ville vært stort nok til å dekke omtrent halvparten av USAs territorium.

Et prosjekt i denne størrelsesordenen ville kreve enorme mengder byggematerialer. Planen bygger likevel på at det meste av råvarene ikke skulle fraktes fra jorden, men utvinnes på månen.

Roboter skulle utvinne materialer på månen

Fra jorden måtte man først sende opp utstyr som var tilstrekkelig til å starte lokal produksjon av flere maskiner og roboter. I den første fasen skulle roboter og astronauter bygge store gravemaskiner og anlegg for å hente ut og bearbeide månestein.

Materialene skulle deretter brukes til å montere solcellepaneler. Månejord og stein er i konseptet tenkt brukt til å lage betong, keramikk og solceller.

Samtidig skulle astronauter bygge romhavner i lav jordbane. Disse skulle brukes til å frakte de siste nødvendige forsyningene til månen, blant annet hydrogen.

Selv med svært avansert teknologisk utstyr ville hele konstruksjonen ifølge beregningene i scenariet ta minst to menneskegenerasjoner å bygge.

Energi skulle sendes til jorden med laser og mikrobølger

Når kraftverket var ferdig, kunne det i teorien produsere energi døgnet rundt. Månen har verken skyer eller andre værforhold som på jorden, og energien skulle først sendes til utstyr som omformet den til en form som kunne overføres til planeten vår.

Derfra skulle energien sendes til mottaksstasjoner på jorden ved hjelp av lasere og mikrobølger. Månekraftverket ville dermed i teorien rette energistråler mot jorden.

Hvis systemet kunne fungere som planlagt, kunne det potensielt produsere så mye energi at andre energikilder ikke lenger ville være nødvendige. Dette er imidlertid et hypotetisk scenario, ikke et prosjekt som er realisert.

En eventuell bygging av et slikt kraftverk kunne i dette scenariet foregå samtidig med etableringen av en permanent base på månen. På lengre sikt kunne basen utvikle seg til en fullverdig menneskelig koloni.