Sett fra jorden framstår månen som regel hvit eller grå. Da de fire astronautene på NASAs Artemis II-ferd fløy rundt månen i april, møtte de et langt mer fargerikt landskap. Reid Wiseman, Victor Glover, Christina Koch og Jeremy Hansen tilbrakte nær sju timer i bane rundt månen, rundt 4000 miles – 6400 kilometer – over overflaten.

I sine umiddelbare observasjoner beskrev de gule, brune, grønne, blå og beige områder over store vulkanske sletter og langs kraterrender. Materialet er samlet i NASA Artemis II Preliminary Lunar Science Report, en rapport på 130 sider basert på 814 gigabyte med bilder, video og lydopptak fra romfartøyet Orion.

De ulike fargenyansene gjenspeiler forskjellige geologiske trekk. Rapporten peker på at slike observasjoner kan hjelpe framtidige oppdrag med å velge steder for landing og forskning, mens romfartsorganisasjoner planlegger en mer langvarig tilstedeværelse på månen.

Gult landskap på Aristarchus-platået

Aristarchus-platået, et stort og høytliggende område nordvest på månens jordvendte side, vakte særlig interesse. Området rommer en av månens tetteste samlinger av spor etter gammel vulkansk aktivitet, blant annet belter av mørke lavaavsetninger og fargerike formasjoner av vulkansk glass.

Oppdragsspesialist Christina Koch la spesielt merke til de sterke gule feltene. Hun sammenlignet platået med «et gult, snødekt fjell» og forklarte at kratere som reflekterer sollys, ga inntrykk av snø. Senere kalte hun området «månens gule kinn».

«Nå er det så mange farger», sa Artemis II-pilot Victor Glover mens han fotograferte terrenget.

Glover så også grønne og brune toner, særlig på Aristarchus-platået og i retning nordpolen. Der virket brune flekker å strømme sørover i striper. Rapportforfatterne skriver at fargene kan henge sammen med oransje glasskuler rike på titan og grønne glasskuler rike på magnesium. Lignende vulkansk glass er tidligere hentet hjem fra andre områder på månen av Apollo 15 og Apollo 17.

Et enormt nedslagsbasseng

Et annet område som også vakte oppmerksomhet, var Orientale-bassenget, et enormt, ungt nedslagskrater omgitt av flere ringer. NASA anslår at det er rundt tre ganger bredere enn delstaten Massachusetts. Bassenget strekker seg over både månens jordvendte og bortvendte side og er derfor sjelden synlig fra jorden, men dominerte utsikten under astronautenes ferd.

«Det har skapt kaos i hele dette området», sa oppdragssjef Reid Wiseman.

Et bilde fra Orions utvendige kameraer viser månens terminatorlinje, grensen mellom dagsiden og nattsiden. Orientale-bassenget er den store, målskivelignende formasjonen nederst til høyre i bildet.

Da fartøyet passerte over bassenget, så mannskapet grå, brune, beige og grønne områder under seg. Koch sa at den største ytre ringen hadde «nesten myrlignende farger». Glover beskrev noe som lignet «støvede topper», med hvite partier helt ute langs fjellenes spisser og rygger. Rekker av kratere som strakte seg bort fra nedslagsstedet, minnet Koch om «bobler som stiger opp fra dykkeres undervannsutstyr nedenfor».

Trent for å lese landskapet

Beskrivelsene var ikke tilfeldige inntrykk. Artemis II-mannskapet forberedte seg i mer enn to år på å studere og beskrive månens geologi. Under treningen besøkte astronautene kratere på jorden, studerte fagstoff både på egen hånd og i klasserommet, og gjennomførte simulerte overflygninger.

De tok også med selvvalgt referansemateriale om bord i Orion for lesing på vei til månen. Rapporten understreker at forberedelsene gjorde astronautenes observasjoner til et omfattende vitenskapelig materiale som verken et autonomt kamera eller et romfartøy i bane kunne ha samlet inn. Glover oppsummerte opplevelsen overfor oppdragsledelsen slik: «Det er et ganske utrolig syn.»