Da Victor Glover reiste mer enn 250 millioner miles hjemmefra, så han jorden forsvinne bak månen og mistet kontakten med milliardene av mennesker som bor der. Det han savnet mest, var ikke et bestemt sted eller hjemmets bekvemmeligheter, men menneskelig kontakt.

Glover fortalte om opplevelsen under en samtale med den tidligere astronauten Chris Hadfield på Starmus VIII-festivalen på Tenerife 18. oktober. For ham ga ferden rundt månen et nytt blikk på menneskene som lever på planeten han hadde lagt bak seg.

«The greatest reason to go to space, it isn't to be a swashbuckler hero,» sa Glover. «It's to do something that only 651 people have been able to do: miss Earth and miss other Earthlings.»

Så jorden forsvinne bak månen

Glover var én av de fire astronautene på NASAs Artemis II-ferd, som ble skutt opp 1. april 2026. Oppdraget var menneskehetens første bemannede ferd til månen siden Apollo 17 i 1972.

Sammen med NASA-astronautene Reid Wiseman og Christina Koch og den canadiske astronauten Jeremy Hansen reiste Glover lenger bort fra jorden enn noe menneske hadde gjort tidligere.

Da romfartøyet Orion passerte månens bakside, så besetningen jorden forsvinne under månehorisonten. Deretter mistet de radiokontakten med planeten. Rundt 40 minutter senere kom jorden til syne igjen da Orion hadde beveget seg ut fra månens skygge.

For Glover handlet opplevelsen likevel om mer enn utsikten. Han tror alle som fikk gjøre den samme reisen, ville fått en sterkere forståelse av det de hadde forlatt.

«I think all of us would say something in our native language, in the most basic way we can communicate about love, joy, hope and inspiration,» sa han.

Avstand som skapte lengsel

De fire astronautene delte den ekstraordinære reisen, men var samtidig adskilt fra resten av menneskeheten av hundretusener av miles. For Glover skapte avstanden et paradoks: Jo lenger han reiste bort fra menneskene, desto sterkere ble ønsket om kontakt.

«At the point of ultimate disconnection, [there is] this longing for connection,» sa Glover.

Perspektivet tok han med seg tilbake til hverdagen. Han beskrev hvordan han noen ganger haster gjennom trafikken for å komme raskere fram fordi han opptrer egoistisk, men at han ikke trenger å bli værende i den følelsen.

«There are moments where I am rushing through traffic and want to get where I'm going because I'm being selfish,» sa Glover. «But I don't have to stay there.»

I stedet forsøker han å huske hvordan det var å se tilbake på en planet så fjern at alle mennesker som noen gang har levd, kunne vært dekket av hånden hans.

«I wish you could all feel what it's like to come back home after that disconnection,» sa han.

En sterk opplevelse uten romreise

Astronauter beskriver ofte «overview effect» – en dyptgripende endring i perspektiv som kan oppstå når man ser jorden fra verdensrommet. Glover mener likevel at mennesker kan finne noe av den samme undringen og samhørigheten langt nærmere hjemmet.

På spørsmål fra en deltaker på Starmus VIII om man må gjennom noe ekstraordinært for å bli mer vennlig innstilt overfor andre, svarte Glover nei.

Han oppfordret i stedet folk til å se nøyere på naturen rundt seg. Det kan være å gå langs stranden, følge med på havet eller studere et blad som holdes opp mot sollyset. Selv et vanlig blad kan omdanne sollys til mat gjennom fotosyntesen, påpekte han. At vitenskapen kan forklare prosessen, gjør den ikke mindre bemerkelsesverdig.

«We have to choose to be moved by these things,» sa Glover.

Han er bekymret for at det moderne livet, med sine mange teknologiske distraksjoner, gjør det lett å overse det ekstraordinære som skjer rundt oss.

«Familiarity breeds contempt. Have you heard this? I think it's worse than that. Familiarity breeds indifference,» sa han.

«Sea level effect»

Glover har gitt dette perspektivet et navn: «the sea level effect». Begrepet beskriver håpet om å finne den samme følelsen av undring og kontakt som astronauter opplever i bane rundt jorden, uten å måtte reise ut i verdensrommet.

For Glover ligger den største undringen til slutt ikke i månen, stjernene eller naturens komplekse oppbygning. Den finnes i menneskene vi deler planeten med.

«I think the hardest place to see this miracle is in the actual greatest miracle in the universe: other humans,» sa han.

«We all feel it with babies, but when we get old enough to have opinions, we start to want to argue with each other.»

Glover håper at mer tid brukt på å legge merke til naturen også kan gjøre mennesker litt mer villige til å sette pris på hverandre.

«That's the mission that I want to be part of for the rest of my life,» sa Glover.