Hypotetisk bro over Himalaya-kløft kan bli over ti ganger høyere enn dagens rekordholder

Qinghai–Tibet-platået omtales som «verdens tak». Her ligger Mount Everest, verdens høyeste fjell, og Yarlung Tsangpo-kløften, som beskrives som klodens lengste og dypeste. Kløften er om lag 505 kilometer lang og når enkelte steder en dybde på seks kilometer.

I dette landskapet kan man tenke seg et av de mest ambisiøse ingeniørprosjektene som er foreslått: en bro som skulle krysse kløften så høyt over bunnen at mennesker bokstavelig talt kunne få problemer med å trekke pusten. Til sammenligning brukes Beipanjiang-broen i Kina, som i dag omtales som verdens høyeste bro.

Over ti ganger høyere enn dagens rekord

Beipanjiang-broen er en massiv betongbro med skråstag. Den strekker seg 1341 meter over Beipan-elven og ligger 565 meter over vannet. Den hypotetiske broen over Yarlung Tsangpo-kløften ville vært mer enn ti ganger høyere enn dette.

Høyden kan illustreres ved å stable sju av verdens høyeste skyskrapere, Burj Khalifa, oppå hverandre – eller ved å sammenligne den med hele Kilimanjaro. På en slik høyde ville luften imidlertid inneholde mindre enn halvparten så mye oksygen som ved havnivå.

Arbeid under slike forhold kunne føre til høydesyke. Mulige symptomer er pustevansker, hodepine og svimmelhet, og byggemannskapene ville derfor trenge oksygenreserver. Et fall fra broen ville innebære at en person passerte gjennom flere ulike økosystemer – fra snødekte fjelltopper og tempererte barskoger til subtropisk regnskog – på rundt 35 sekunder.

22 kilometer mellom to fjell

Broen skulle knytte sammen fjellene Namcha Barwa og Jiala, som ligger omtrent 22 kilometer fra hverandre. Det ville gjort konstruksjonen ikke bare mer enn ti ganger høyere enn Beipanjiang-broen, men også rundt 16 ganger lengre.

En kombinasjon av en skråstagsbro og en hengebro kunne vært en egnet løsning for et så langt spenn. Broens vekt skulle bæres av enorme kabler laget av tett tvunnede ståltråder, festet til tårn på hver side av kløften. En slik hengebrokonstruksjon kunne også være fordelaktig fordi den ville passe bedre i et seismisk aktivt område.

Vind, jordskjelv og krevende byggeforhold

Tibetplatået er utsatt for jordskjelv, men skjelvene ville ikke vært den eneste naturkraften utbyggerne måtte ta hensyn til. Arbeidet måtte foregå i tåke, regn og temperaturer rundt frysepunktet, samtidig som konstruksjonen måtte tåle kraftig vind.

Broen måtte derfor bygges så lett og fleksibel som mulig, uten at den mistet stabiliteten under ekstreme vindforhold. En mulig løsning kunne være å installere innretninger basert på pendelprinsippet i hvert tårn for å motvirke bevegelser i konstruksjonen. Et annet alternativ kunne være en stabiliserende finne under midten av kjørebanen, som ville redusere utslagenes størrelse.

Kan påvirke luftstrømmer og dyreliv

Et så gigantisk prosjekt kunne også påvirke selve miljøet i regionen. Kløftens bratte V-form bidrar til at varm og fuktig luft fra Indiahavet strømmer nordover og opp mot platået.

For å bygge broen måtte det først etableres omfattende infrastruktur. Veier måtte klatre opp fjellsidene, før konstruksjonen kunne bygges samtidig fra begge sider og delene møtes på midten. En tilsvarende byggemetode ble brukt da Golden Gate Bridge i California ble oppført.

Anleggsarbeidet kunne endre de viktige luftstrømmene i området og samtidig føre til at leveområder for ville dyr ble ødelagt. Blant artene som nevnes, er bengaltiger, bjørnemakak og kjemp boa.

Minst to milliarder dollar

Det ville være vanskelig å avgjøre nøyaktig om prosjektet var verdt innsatsen, eller hva det ville koste. Broen måtte overvinne så mange tekniske, geologiske og økologiske hindringer samtidig at alle kostnadsanslag ville være usikre.

Dersom man legger til grunn at broen ville bli rundt 16 ganger større enn Beipanjiang-broen, kunne prislappen komme opp i minst to milliarder amerikanske dollar. Selv det ville vært relativt billig sammenlignet med en enda dristigere ingeniøridé: en motorvei bygget ute i verdensrommet.