Astronomer har funnet sterke tegn på et enormt, månelignende objekt i stjernesystemet CD-35 2722. Objektet går ikke i bane rundt en planet, men rundt en brun dverg – et himmellegeme som er mer massivt enn en planet, men for lite til å bli en stjerne.

Dersom funnet blir bekreftet, kan det bli den første oppdagelsen av en naturlig satellitt utenfor solsystemet. Samtidig kan oppdagelsen tvinge astronomene til å revurdere hvordan de skiller mellom måner, planeter og stjerner.

Et system som er vanskelig å beskrive

Observasjonene er gjort med ESOs Very Large Telescope (VLT). Kevin Hoy, ESO-student med base i Chile og førsteforfatter av studien som er publisert i Nature, brukte flere måneder på å undersøke CD-35 2722-systemet. Han beskriver oppbygningen som «super weird» sammenlignet med vårt eget solsystem.

CD-35 2722 er en relativt ung stjerne med omtrent halvparten av solens masse. Rundt stjernen går en brun dverg i bane. Det mulige måneobjektet går igjen i bane rundt den brune dvergen. Resultatet er dermed et system der en massiv satellitt kretser rundt et objekt som selv kretser rundt en stjerne.

«This system is somewhat hard to define using Solar-System-based words like 'planet' and 'moon',» sier Hoy. Han er også tilknyttet Universidad Diego Portales og Millennium Nucleus of Young Exoplanets and their Moons (YEMS) i Chile.

Forskerne omtaler objektet som en eksosatellitt. Det har minst like stor masse som Jupiter, mens den brune dvergen det går i bane rundt, har mer enn 30 ganger Jupiters masse. Det mulige måneobjektet er dermed langt mer massivt enn alle naturlige satellitter i vårt eget solsystem.

«The exosatellite is clearly massive enough to be a planet, but it does not orbit a star, though it orbits an object that orbits a star,» sier Hoy. «Being the third wheel in this system makes us want to call it a moon, even if it is nothing like the small, rocky moons we have in our system.»

En gigantisk eksomåne uten klar definisjon

Oppdagelsen viser hvor vanskelig det kan være å bruke kjente astronomiske begreper på objekter i andre stjernesystemer. En eksosatellitt er en naturlig satellitt utenfor solsystemet. Begrepet eksomåne brukes vanligvis om en naturlig satellitt som går i bane rundt en planet eller et annet himmellegeme utenfor solsystemet.

Astronomene har imidlertid ikke blitt enige om en universelt akseptert definisjon av en eksomåne. Problemet blir særlig tydelig i CD-35 2722, der det mulige måneobjektet selv har nok masse til å kunne regnes som en planet under enkelte klassifiseringssystemer.

Alice Zurlo, direktør for YEMS og medforfatter av studien, beskriver objektet som «a giant gaseous body orbiting a highly massive companion, itself several times the mass of Jupiter.»

«We have a clear delineation between the planets and the Sun in the Solar System, so defining things like moons is simple. In the CD-35 2722 system, where we are blurring the lines between stars, planets, and moons, the whole thing becomes more complicated to describe,» sier Zurlo, som også er astrofysiker ved Universidad Diego Portales.

Ingen eksomåne er bekreftet ennå

Astronomer har i flere år lett etter måner rundt objekter utenfor solsystemet, men ingen kandidat er hittil oppdaget med tilstrekkelig sikkerhet til å bli bekreftet. Det gjør de nye resultatene spesielt interessante.

Forskere har identifisert mer enn 6.000 eksoplaneter, men bare en håndfull mulige eksomåner har dukket opp i observasjoner. Bevisene for disse kandidatene er fortsatt begrensede.

Tidligere i 2026 rapporterte et forskerteam ledet av Quentin Kral mulige tegn på en satellitt i stjernesystemet HD 206893. Observasjonene ble gjort med ESOs Very Large Telescope Interferometer og tydet på at en månelignende ledsager kunne eksistere, men ga ikke grunnlag for en endelig bekreftelse.

CD-35 2722 gir nå astronomene en ny lovende kandidat. Denne gangen bygger indikasjonene på målinger av hvordan det mistenkte objektet påvirker bevegelsen til sin større ledsager.

Fant signalet ved å måle en liten «vobling»

For å undersøke systemet brukte Hoy, Zurlo og kollegene CRIRES+-instrumentet ved ESOs Very Large Telescope. Forskerne benyttet radialhastighetsmetoden, den samme typen metode som ble brukt til å oppdage den første eksoplaneten i bane rundt en sollignende stjerne.

Metoden går ut på å måle svært små endringer i et objekts bevegelse. Når to himmellegemer går i bane rundt hverandre, gjør gravitasjonskreftene at begge beveger seg rundt et felles massesenter. Selv en langt mindre ledsager kan derfor skape en målbar vobling i bevegelsen til det større objektet.

Ved å studere subtile endringer i den brune dvergens bevegelse fant forskerne det de mener er sterke bevis for at et annet massivt objekt går i bane rundt den.

«As exotic as it is, this system is truly unique and represents a breakthrough: the first plausible detection of an exosatellite,» sier Zurlo.

Skal lete etter flere satellitter

Bekreftede måner utenfor solsystemet vil kunne gi mer enn en ny kategori i astronomiske kataloger. Slike oppdagelser kan hjelpe forskerne med å forstå hvordan planetsystemer dannes, hvordan bestanddelene påvirker hverandre, og hvorfor enkelte systemer får en helt annen oppbygning enn vårt eget.

Videre observasjoner kan også vise om massive satellitter som den mulige ledsageren i CD-35 2722 er sjeldne unntak, eller om de inngår i en langt større bestand av uvanlige himmellegemer.

ESOs kommende Extremely Large Telescope (ELT) ventes å få en viktig rolle i jakten. Teleskopet får et speil på 39 meter og avanserte vitenskapelige instrumenter, noe som skal gjøre astronomene i stand til å oppdage mindre eksomåner som dagens observatorier ikke kan se.

En satellitt er et objekt som beveger seg rundt et annet objekt. Satellitter kan være naturlige, som vår egen måne, eller kunstige, som et romfartøy. En eksosatellitt er en satellitt utenfor solsystemet. Begrepet eksomåne beskriver vanligvis en naturlig satellitt rundt en planet eller et annet objekt utenfor solsystemet, men astronomene har ennå ikke en offisiell, omforent definisjon.

Det mulige objektet i CD-35 2722 viser hvorfor definisjonen er viktig: Med en masse som tilsvarer eller overstiger Jupiters, ligner det en planet i størrelse og sammensetning. Samtidig gjør banen rundt den brune dvergen at det kan bli klassifisert som noe helt annet.