Ildsalamandere er kjent for den karakteristiske svarte og gule huden og de giftige stoffene de skiller ut for å holde rovdyr unna. Nå har forskere oppdaget at arten også kan fluorescere under ultrafiolett lys.

Gløden er tydeligst på den gule undersiden og langs sidene av kroppen. Forskerne knytter fenomenet først og fremst til kjertler i huden og stoffene kjertlene skiller ut. Disse sekretet kan fortsette å fluorescere i mer enn 24 timer etter at de har forlatt salamanderens kropp.

Oppdagelsen gjelder en art som fortsatt har sider forskerne ikke kjenner, selv etter mange tiår med studier. Ildsalamanderen er klassifisert som «sårbar» på Den internasjonale naturvernunionens (IUCN) rødliste over truede arter. Den lever vanligvis i fuktige skoger, ved bekker og i fjellområder, men ødeleggelse og oppsplitting av leveområder truer bestanden.

«It is fascinating that such a well-studied species still harbors unknown phenomena like this. It reminds us that even the most familiar organisms can hide secrets that are only revealed when they are observed with new tools,» sier Bernat Burriel, forsker ved naturhistorisk museum i Barcelona og førsteforfatter av studien.

Slik oppstår gløden

Fluorescensen oppstår når forbindelser i salamanderens hud absorberer ultrafiolett lys, som mennesker ikke kan se, og sender energien ut igjen som synlig lys. Resultatet er sterke grønne og cyanblå farger.

Fenomenet kalles biofluorescens. Det må ikke forveksles med bioluminescens. Dyr som ildfluer lager sitt eget lys gjennom kjemiske reaksjoner, mens fluorescerende organismer først må absorbere lys fra omgivelsene.

Forskere trodde tidligere at biofluorescens nesten utelukkende forekom hos marine organismer. Skorpioner var lenge et uvanlig landlevende eksempel. Nyere undersøkelser har imidlertid vist fluorescerende egenskaper hos stadig flere landdyr, blant annet krypdyr, fugler og amfibier.

Uklart hvorfor salamanderne lyser

Forskerne har bekreftet at ildsalamandere fluorescerer, men vet ikke ennå hvilken biologisk funksjon evnen har. Én mulighet er at gløden brukes til kommunikasjon, slik at salamandere kan kjenne igjen hverandre eller vurdere mulige partnere. En annen er at den gjør varselsfargene mer synlige for rovdyr.

«Fluorescence meets several criteria that suggest a communicative function. It could help salamanders detect each other in nocturnal or particularly dense environments, or act as an additional defense signal,» sier Martin Kaltenpoth, leder for avdelingen for insektsymbiose ved Max Planck-instituttet for kjemisk økologi og medforfatter av studien.

At de giftige hudsekretene også fluorescerer, reiser flere spørsmål om hvordan salamanderne samhandler med rovdyr og andre dyr i miljøet. De foreslåtte funksjonene er foreløpig bare hypoteser.

Dyr med særlig følsomt syn kan kanskje oppfatte den grønne og cyanblå fluorescensen selv når den er svært svak. Mennesker trenger derimot en UV-lampe for å se effekten.

I skogene der ildsalamanderne lever, kommer nattlyset hovedsakelig fra månen og stjernene. Forskerne peker på at fullt månelys inneholder en større andel ultrafiolette og fiolette bølgelengder enn dagslys, som har et jevnere fordelt spekter. Under slike forhold kan fluorescensen danne små grønne og cyanblå høylys mot de gule hudmarkeringene, og dermed gjøre salamanderne lettere å oppdage for andre individer.

Kan forsterke et eksisterende faresignal

En annen mulig forklaring er aposematisme – en forsvarsstrategi der dyr viser tydelige farger for å signalisere at de er giftige eller farlige. Ildsalamandere bruker allerede det svarte og gule mønsteret som et varselsignal, og fluorescensen kan være et ekstra visuelt signal.

Forskere påviste sammenhengen mellom salamandernes varselsfarger og kjemiske forsvar for mer enn hundre år siden, da de identifiserte samandariner. Disse svært giftige steroidalkaloidene dannes fra kolesterolforløpere og bidrar til salamandernes kjemiske beskyttelse.

Den nye fluorescensen kom likevel overraskende på forskerne, til tross for flere tiår med undersøkelser av salamandergift og hudkjemi.

«The presence of this fluorescent compound was surprising because salamander skin secretions have been studied chemically for decades, and we were unaware of any published reports on fluorescence,» sier Andrés Brunetti, forsker ved Max Planck-instituttet for kjemisk økologi og en av studiens to førsteforfattere.

Vet ikke hvilket stoff som lyser

Et av de største ubesvarte spørsmålene er hvilket stoff som står bak fluorescensen. Forskerne har ennå ikke fastslått den kjemiske identiteten, men funnene tyder på at det kan være et molekyl som ikke tidligere er kjent hos ildsalamandere.

«We still don't know what the compound responsible for this fluorescence is, but everything indicates that it is a molecule unknown until now in this species. Identifying it will be key to understanding its origin and function,» sier Salvador Carranza, forsker ved IBE (CSIC-UPF) og en annen av studiens medforfattere.

Forskergruppen arbeider nå med å identifisere og kjemisk beskrive de mulige forbindelsene som forårsaker effekten. Å finne molekylet kan bidra til å forklare hvordan fluorescensen oppstår, og om den har betydning for salamandernes atferd eller overlevelse.

Kan gi bedre kunnskap om arten

Oppdagelsen viser hvordan nye forskningsmetoder kan avdekke biologiske egenskaper hos en kjent art som har unngått oppmerksomhet i flere tiår.

Hvis fluorescensen viser seg å påvirke kommunikasjon, paring eller hvordan salamanderne unngår rovdyr, kan kunnskapen også få betydning for bevaringsarbeidet. Den kan gi forskerne bedre innsikt i ildsalamandernes atferd og økologiske behov, i en situasjon der arten allerede er utsatt for tap og oppsplitting av leveområder.

Forskere fra Institutt for subtropisk biologi og Det katalanske herpetologiske selskapet deltok også i arbeidet. Studien er en del av et amfibiebevaringsprosjekt i Catalonia, støttet av Barcelona Zoo Foundation.