På jorden er solnedgangen et nokså forutsigbart fenomen. Himmelen farges oransje, rosa og rød, solen synker under horisonten, og mørket legger seg gradvis over landskapet. Et sted på planeten vår skjer denne velkjente avslutningen på dagen hver eneste dag.

Utenfor jorden kan synet være helt annerledes. På Mars kan daghimmelen se rødlig ut, mens den synkende solen skaper et underlig blålig skjær. Andre steder kan solen forsvinne og dukke opp igjen, skjules midlertidig bak en annen planet eller bare bli ett innslag i et langt mer uvanlig skue.

Atmosfærens sammensetning, rotasjon, stråling, voldsomme stormer og planeter eller måner som går i oppløsning, ville alle påvirke hvordan en solnedgang ser ut. Noen av scenene kunne vært vakre. Andre steder ville forholdene vært så ekstreme at mennesker nesten ikke kunne overleve.

Merkur: Solen kan se ut til å snu

Merkur kan by på en av solsystemets merkeligste solnedganger. Planetens rotasjon og bane rundt solen påvirker hverandre på en uvanlig måte. På bestemte steder, nær punktet der Merkur er nærmest solen, kan stjernen se ut til å sakke farten ved horisonten, stoppe, begynne å bevege seg motsatt vei og deretter gå ned på nytt.

Merkur har ingen atmosfære som kan dempe synsinntrykket. Himmelen ville derfor vært helt svart selv mens solen skinte. Fra overflaten kunne en observatør se solen nærme seg horisonten, endre den tilsynelatende bevegelsesretningen, stige igjen og til slutt forsvinne. Fenomenet henger sammen med at Merkur på dette tidspunktet beveger seg rundt solen raskere enn rotasjonen fører overflaten rundt.

En hel soldag på Merkur varer 176 jorddøgn. Det betyr at den uvanlige sekvensen ville inngå i en svært lang dag–natt-syklus, selv om selve solens tilsynelatende vending bare skjer under bestemte forhold.

Venus: En langvarig overgang i gule og røde skyer

På Venus ville solnedgangen sett helt annerledes ut. De tette skylagene inneholder svovelsyre og hindrer et klart syn av solen. Himmelen ville derfor snarere blitt til en tykk, glødende dis enn til et skarpt syn av stjerner og solskive.

Etter hvert som dagslyset ble svakere, ville den gulaktige atmosfæren gradvis blitt mørkere og rødere. Venus roterer ekstremt sakte, og det ville gjort overgangen enda mer uvanlig. Mørket ville ikke kommet i løpet av noen få minutter. I stedet ville en observatør opplevd en svært langvarig svekkelse av lyset.

Skyene ville fortsatt skjult stjernene, mens overflaten befant seg i en atmosfære der lyset tilsynelatende ville ebbe ut nesten uten ende, i stedet for å skifte brått fra dag til natt.

Mars: Den blå solnedgangen

Mars har en av de mest kjente og særpregede solnedgangene utenfor jorden. På dagtid sprer støv i den tynne atmosfæren sollyset og gir himmelen en rustfarget tone. Derfor ser planeten rød ut fra overflaten.

Når solen synker, endres spredningen. Blått lys samler seg nærmere solskiven og danner en svak blålig glorie omgitt av den støvete, røde himmelen. Det er ikke en intens, knallblå science fiction-solnedgang, men en dempet effekt som faktisk er fotografert av romfartøy og rovere på Mars.

Jupiter og månene: Stormer, vulkaner og glødende is

Jupiter har ingen fast overflate å stå på mens man ser solen gå ned. Hvis man likevel forestiller seg en observatør høyt oppe i skydekkene, ville solen sett langt mindre ut enn fra jorden. Den ville skinne på en mørkeblå himmel som ble enda mørkere da lyset avtok.

Jupiters raske rotasjon ville gjort hele syklusen overraskende kort. Solnedgang kunne inntreffe mer enn to ganger i løpet av ett jorddøgn, mens dag og natt hver ville vare bare noen få timer. Mens solen forsvant, ville enorme stormer og virvlende skybelter fortsette å bevege seg under observatøren – et syn uten sidestykke på jorden.

På Jupiters måne Io kunne solnedgangen falle sammen med noe langt mer dramatisk enn vanlig mørke. Den vulkanske månen kommer regelmessig inn i Jupiters skygge, slik at det direkte sollyset brytes og en formørkelse kan vare i nesten to timer.

Io har bare en svært tynn atmosfære, og himmelen ville derfor stort sett vært svart selv på dagtid. Etter at solen forsvant, ville mørket likevel ikke skjult hele landskapet. Vulkanutbrudd, glødende lava og varme gasser kunne lyse opp deler av overflaten med et oransje skjær. På denne ekstremt aktive månen kunne natten til og med gjøre enkelte detaljer lettere å se enn i dagslys.

Europa kunne skape en uvanlig form for skumring uten hjelp fra en tykk atmosfære. Jupiters kraftige stråling reagerer med kjemiske stoffer som er frosset inn i månens isoverflate, og dette kan gi et svakt skinn som blir synlig mot mørket.

Himmelen ville fortsatt vært nesten helt svart fordi Europa har en ekstremt tynn atmosfære, men isen under føttene kunne gløde svakt. Ulike materialer i den frosne overflaten kan påvirke fargen og styrken på gløden, slik at bakken etter solnedgang kunne se underlig levende ut.

Ganymedes skiller seg fra de fleste måner ved at den har sitt eget magnetfelt. Når dagslyset avtar, kan samspillet mellom ladde partikler og magnetfeltet skape nordlys i polarområdene.

Mye av nordlysstrålingen ligger i ultrafiolett lys, og menneskeøyet ville derfor ikke sett det meste av fenomenet. Med egnede instrumenter kunne man likevel registrert lysende strukturer over polarområdene. Ganymedes’ magnetfelt gjør månen spesielt uvanlig blant himmellegemer av tilsvarende størrelse.

Callistos store avstand fra Jupiter ville gjort solnedgangene mindre dramatiske enn på enkelte av de indre månene. Jupiter ville fortsatt dominert himmelen, men kjempeplaneten ville sjeldnere kommet mellom Callisto og solen.

Bare bestemte plasseringer ville gitt omfattende formørkelser. Avstanden beskytter også Callisto mot noe av Jupiters kraftigste stråling, noe som gjør månen interessant med tanke på framtidig utforskning. Den gamle, kraterdekte overflaten har endret seg bemerkelsesverdig lite gjennom milliarder av år.

Titan og Saturn: Dis, metanregn og en skygge over ringene

På Titan ville atmosfæren forvandlet solnedgangen til en bred og disig overgang, ikke til et tydelig avgrenset øyeblikk. De tykke atmosfærelagene ville spre det avtagende lyset i oransje og brune toner. Innsjøer av metan og etan kunne reflektere det svake lyset som enorme, mørke speil.

Metanskyer og metanregn kunne forsterke det uvanlige synet i denne kalde verdenen. Den tykke atmosfæren ville spre sollyset slik at det ikke dannet en tydelig skive. Resultatet ville blitt en solnedgang uten noe naturlig motstykke på jorden.

Fra høyt oppe i Saturns atmosfære ville ringene endret hele opplevelsen. Når solen nærmet seg horisonten, ville planetens enorme skygge begynne å bre seg over ringene og føre deler av dem ut av direkte sollys.

Det kunne minne om et enormt mørkeforheng som beveget seg over en kosmisk scene. Fordi ringene dekker en stor del av himmelen, kunne belysningen endre seg gjennom en lang rekke trinn i stedet for i ett kort øyeblikk. Utseendet ville også avhenge av Saturns årstider og av hvor i atmosfæren observatøren befant seg.

Uranus, Neptun og Pluto: Skumring som varer i årevis

Uranus er så kraftig på skrå at årstidssyklusen skiller seg markant fra jordens. Nær polene kan solen holde seg over horisonten svært lenge før den til slutt begynner å synke.

Når solnedgangen endelig kom, ville metan i atmosfæren påvirke fargene og gi blålige og turkise nyanser. Ved polene kunne mørket deretter vare i flere tiår. Solnedgangen ville dermed ikke bare markere slutten på en vanlig dag, men starten på en natt som kunne vare lenger enn en hel menneskegenerasjon.

På Neptun er dagslyset allerede svært svakt på grunn av den enorme avstanden til solen. Solnedgangen ville bli en stille overgang fra et blekt, blålig miljø til en nesten helt svart himmel.

Sollyset ved Neptun er omtrent tusen ganger svakere enn lyset jorden mottar. Selv midt på dagen kunne forholdene derfor minne om en vedvarende skumring. Samtidig er vindene på planeten alt annet enn rolige: De kan nå overlydshastighet, mens overgangen fra dag til natt likevel ville være overraskende lite iøynefallende.

På Pluto ville solen vært en ekstremt fjern lyskilde. Atmosfæren kan skape en dypblå skumring, mens Charon ville dominert himmelen over den ene siden av dvergplaneten.

Pluto og Charon er bundet til hverandre av tidevannskrefter. Charon står derfor tilsynelatende stille over det samme området, i stedet for å stå opp og gå ned slik jordens måne gjør. Solen ville heller sett ut som en usedvanlig lyssterk stjerne enn som en stor skive, mens det iskalde landskapet gradvis ble liggende i et svakt, frosset skinn.

Planeter rundt fremmede stjerner

Kepler 444 c går i bane rundt en liten stjerne rundt 119 lysår fra jorden. Selv om stjernen er mye mindre enn solen, ville den nære banen gjort at stjerneskiven så overraskende stor ut på planetens himmel.

Den korte avstanden til stjernen ville gitt en forholdsvis rask solnedgang. Den store stjernen ville sunket under horisonten i stedet for å henge lenge over den. Systemet er også uvanlig fordi det ble dannet da Melkeveien var langt yngre enn i dag.

Kepler 452 b blir ofte omtalt som en jordlignende planet fordi den går i bane rundt en stjerne som på enkelte måter minner om solen. Stjernen er litt eldre og lysere, og solnedgangen kunne derfor virket overraskende kjent for en person som er vant til jorden.

Det ekstra lyset fra stjernen kunne gjort skumringsfargene noe tydeligere. Sammenlignet med flere av de andre verdenene ville dette vært en av de minst fremmede solnedgangene, forutsatt at atmosfæren kunne spre lyset på en lignende måte. Forskjellene kunne vært så små at de ikke umiddelbart var synlige.

TRAPPIST-1 e går i bane rundt en liten rød dvergstjerne, og dagslyset ville derfor sett helt annerledes ut enn på jorden. Hvis planeten hadde en tilstrekkelig tett atmosfære og skyer, kunne den synkende stjernen farget horisonten i varme karminrøde eller andre rødlige toner.

Et magnetfelt kunne også gitt nordlys og lagt et ekstra element til synet. Flere naboplaneter befinner seg i det samme kompakte systemet, og noen av dem kunne sett ut som lysende skiver på himmelen. Røde dverger sender ut langt mindre synlig lys enn solen, så selv dagen kunne minnet om jordisk kveld.

Pulsaren og verdenen som går i oppløsning

PSR B1257+12 c går ikke i bane rundt en vanlig stjerne, men rundt en pulsar. En pulsar er en raskt roterende nøytronstjerne som sender strålingsbunter gjennom verdensrommet. Belysningen på planeten ville derfor vært ulik enhver tradisjonell solnedgang.

Lyset kunne pulsert i stedet for å svekkes jevnt, etter hvert som pulsarens strålingsbunter feide over planeten. Effekten ville minnet mer om en fjern fyrlykt enn om en vanlig soloppgang eller solnedgang. Den intense strålingen ville samtidig gjort systemet ekstremt fiendtlig mot alt som lignet liv på jorden.

En av de mest urovekkende solnedgangene kan finnes på WD 1145+017 b. Objektet går i bane rundt en hvit dverg og blir gradvis revet i stykker av moderstjernens intense gravitasjon.

Den hvite dvergstjernens blåhvite lys ville belyst skyer og strømmer av materiale som ble slitt løs fra den dødsdømte verdenen. En observatør ville ikke bare sett en planet gå inn i mørket, men et himmellegeme som aktivt mistet deler av seg selv for hver bane.

Astronomer kan studere denne ødeleggelsen ved å observere restmateriale som passerer mellom den hvite dvergen og jorden. Mars’ blå solnedgang er dermed bare en første antydning til hvor uvanlig fenomenet kan bli utenfor jorden. Ulike atmosfærer, rotasjoner, stjerner, magnetfelt og ekstreme miljøer kan skape syn som får vår velkjente oransje horisont til å virke nesten hverdagslig.