Nazca-linjene er verdens mest kjente geoglyfer. Figurene ble laget i de tørre åsene og dalene langs kysten av Peru av Nazca-folket mellom 200 før vår tidsregning og år 500. De viser blant annet mennesker, dyr, geometriske former, planter og blomster.

Til sammen strekker linjene seg over mer enn 1.300 kilometer. Det nøyaktige antallet er ukjent, men det finnes flere tusen geoglyfer, og nye blir fortsatt oppdaget ved hjelp av kunstig intelligens. Forskere har diskutert formålet siden linjene først ble undersøkt systematisk tidlig på 1900-tallet.

Én forklaring passer trolig ikke alle

Ana Nieves, professor i kunsthistorie ved Northeastern Illinois University, mener variasjonen i geoglyfene gjør det lite sannsynlig at alle hadde samme funksjon.

«If you look at the area's geoglyphs closely, though, there are different styles of geoglyphs, some are relatively larger and some smaller, some are on hillsides while some are on the pampas. It is not likely that a single explanation would apply to all.»

Geoglyphene varierer både i størrelse, form og plassering. Noen ligger i åssider, mens andre er laget på de flate pampasområdene. Blant de mest spektakulære teoriene er påstanden om at linjene skal ha vært landingsplasser for romveseners fartøyer. Mer etablerte forklaringer knytter dem til samfunnsliv, religion og praktiske reiser.

Kan ha markert ruter og samlingsplasser

Karsten Lambers, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Augsburg i Tyskland, har påpekt at det er vanskelig å vite hvorfor geoglyfene ble laget. Nazca-folket etterlot seg ingen bevart muntlig eller skriftlig forklaring på bruken av dem. Lambers mener også at funksjonen kan ha endret seg over tid.

En mulig utvikling er at linjene først ble brukt til å markere ruter for reisende og karavaner, før områdene senere ble tatt i bruk som steder for samlinger og festmåltider.

En studie fra 2026 peker i samme retning. Forskerne fant at noen av de eldste geoglyfene ligger i åssider, ser ut til å følge stier og var synlige på lang avstand. Det kan bety at de markerte reiseruter og viste hvor det var mulig å slå midlertidig leir. Forskerne foreslo at markeringene etter hvert ble steder der mennesker samlet seg og spiste sammen.

Ikke et samlet kalendersystem

En annen teori er at linjene ble lagt etter astronomiske retninger og fungerte som en form for kalender. Historikeren Paul Kosok undersøkte linjene i desember 1941 og konkluderte med at de hadde astronomiske tilpasninger. Matematikeren Maria Reiche fulgte opp arbeidet og brukte mer enn 40 år på å undersøke om mange av geoglyfene hadde forbindelse til himmellegemer.

En forskergruppe analyserte senere geoglyfene på nytt. Den fant at bare et relativt lite antall hadde en mulig retning mot en stjerne eller en solhendelse, som et solverv.

«The results suggest that the geoglyphs, as a whole, certainly cannot be interpreted as a calendar system,» skrev forskerne.

Det utelukker likevel ikke at astronomi kan ha spilt en rolle. Christiane Richter, forsker ved University of Applied Sciences i Tyskland og førsteforfatter av 2021-studien, opplyser at videre arbeid har vist at rundt åtte prosent av geoglyfene har en form for justering mot månen.

Richter mener det er «highly probable that celestial bodies played a role in the creation of the drawings».

Spor etter ritualer og religiøse handlinger

Ved enkelte geoglyfer, særlig trapesformede figurer, er det funnet ofringer på lave plattformer av stein. Blant funnene er keramikk, krabber, mais og øredobber laget av Spondylus-skjell. Denne slekten av muslinger forbindes med piggete østers.

Spondylus-skjell finnes vanligvis lenger nord, i Ecuador, men under El Niño-hendelser kan de forekomme lenger sør i Peru. Lambers har påpekt at skjellene, krabbene og maisen ofte forbindes med vann og fruktbarhet.

Geoglyfene kan også ha blitt brukt i rituelle prosesjoner. Noen er laget med én sammenhengende linje, noe som kan ha gjort det mulig for mennesker å følge figuren på rekke.

«Those are the ones that would lend themselves for processions since people could walk them in a single file,» sa Nieves.

Darryl Wilkinson, professor i religionsvitenskap ved Dartmouth University, mener enkelte aktiviteter ved Nazca-linjene kan ha styrket fellesskapet og skapt en opplevelse av likhet.

«walking the lines was a group activity, and participating in such processions would have likely created a feeling of community among those involved,» sa Wilkinson.

Det er derfor mulig at linjene hadde flere roller samtidig, og at bruken endret seg gjennom århundrene. Selv uten et endelig svar viser de hvordan Nazca-folket over lang tid formet et av verdens tørreste ørkenområder til et sted for kulturelle uttrykk og sosiale aktiviteter.