Kan dyr lyve? Biologen James O'Hanlon svarer ja – men med et viktig forbehold. I boken Liars, Cheats and Copycats: Trickery and Deception in Nature, som utgis av Columbia University Press i 2026, undersøker han hvordan dyr bruker taktisk bedrag for å manipulere andre dyrs oppfatning av virkeligheten.

Det skiller seg fra kamuflasje og annen villedning som har utviklet seg gjennom evolusjonen uten at dyret nødvendigvis er klar over det. En møll som har utviklet et utseende som ligner en veps, eller en orkidéknelers evne til å ligne en blomst for å lokke til seg pollinatorer, trenger ikke å vite hva den gjør. Spørsmålet O'Hanlon undersøker, er om dyr også kan velge å villede andre – omtrent slik mennesker gjør.

Et enkelt spørsmål uten et enkelt svar

Utgangspunktet for et av kapitlene var et spørsmål O'Hanlon fikk etter et foredrag. En kvinne i en klubb for eldre spurte hvordan en orkidékneler vet at den skal se ut som en blomst.

Spørsmålet fikk ham til å tenke på hva som egentlig foregår i hjernen til dyr som kamuflerer seg. Vet et kamuflert dyr at det er kamuflert? Vet et insekt som ligner et blad, hva et blad er?

O'Hanlon innså at dyrene ikke trenger å vite det. Kamuflasjen fungerer ganske enkelt fordi den fungerer. Det er en annen form for bedrag enn den taktiske villedningen der et dyr tilsynelatende forsøker å påvirke hva et annet dyr tror.

«If I had to answer, it would be yes. It looks like it. But scientists are paid to be pedantic, so it's always going to be a "yes, but" or a "possibly,"» sier O'Hanlon i intervjuet.

Han viser til at mange dyrs handlinger ser ut som løgn, og at de kan være svært effektive. Men som i annen vitenskap er det umulig å vite sikkert hva som foregår i dyrenes hjerner. Konklusjonene blir derfor de beste vurderingene forskerne kan gjøre ut fra atferden de observerer.

Bedrag uten menneskelig moral

O'Hanlon mener det er viktig å skille mellom menneskets moralske forståelse av løgn og den villedningen som forekommer i dyreverdenen. Når mennesker lyver, vurderer vi gjerne om handlingen er riktig eller gal, og om personen er god eller dårlig.

Den typen moralsk vurdering passer ikke nødvendigvis på dyr. Etikk og moral er utviklet for at mennesker skal fungere sammen i egne samfunn, mens vi vet langt mindre om hvilke regler som gjelder i dyresamfunn.

I boken trekker O'Hanlon fram gullsnutenaper som eksempel. Disse apene kan bruke villedende alarmrop for å skremme andre medlemmer av gruppen bort og stjele maten deres. Etter hvert blir apene som misbruker alarmropene, ignorert, og gruppen slutter å reagere på signalene deres.

Det kan tyde på at også dyresamfunn har en form for sosial kontroll som begrenser løgn og bedrag, mener O'Hanlon – men han understreker at dette foreløpig bare er en mulig tolkning.

Store hjerner er ikke nødvendigvis avgjørende

En studie av sjimpanser har vist at de bevisst kan lede konkurrerende mennesker til bokser uten mat. I en hundestudie fra 2017 lærte hundene å villede menneskelige hjelpere langt raskere enn sjimpansene gjorde.

Resultatet utfordrer antakelsen om at større hjerner automatisk gir bedre evne til å lyve. Løgn blir ofte framstilt som en kognitivt krevende oppgave: Dyret må forstå hva som faktisk skjer, forestille seg en falsk mulighet og presentere denne som om den var sann.

O'Hanlon mener likevel at kunnskapen om hva dyr kan gjøre, stadig utvides. Forskere har lenge overvurdert hvor mye hjernekapasitet som kreves for avansert atferd, samtidig som mennesker har hatt en tendens til å framheve seg selv som spesielt intelligente.

De eksemplene på taktisk bedrag som ser ut til å være bevisste, kommer ifølge O'Hanlon hovedsakelig fra sosiale dyr. Det er langt færre tegn til slik atferd hos dyr som lever alene. Det kan tyde på at evnen har utviklet seg fordi individer kan utnytte den i sosiale grupper.

Han understreker samtidig at forskningen fortsatt er på et tidlig stadium. Det er derfor vanskelig å fastslå hvordan graden av sosialitet, eller hvor tett medlemmene i en gruppe er knyttet til hverandre, henger sammen med mer omfattende bruk av bedrag.

Valg, bevissthet og en gråsone

Forskjellen mellom kamuflasje og taktisk bedrag handler ifølge O'Hanlon om valg. Kamuflasje kan virke enten dyret er klar over den eller ikke. Løgn og taktisk villedning ser derimot ut til å kreve at dyret på en eller annen måte velger å gjøre det.

Det betyr ikke nødvendigvis at dyret er fullt bevisst på valget. O'Hanlon sammenligner med menneskelig sosial atferd. Når en venn spør om man liker den nye frisyren, kan man svare at den er flott uten å tenke særlig over at man kanskje lyver. Også hos mennesker kan grensen mellom bevisst og ubevisst villedning derfor være uklar.

Han advarer mot å se for seg dyr som små, bevisste skurker. Når man snakker om en bevisst beslutning, kan man fort begynne å forestille seg ekorn som tvinner barten og ler ondskapsfullt fordi de later som de gjemmer nøtter. Det kan være et tegn på at menneskets måte å tenke om løgn på ikke passer helt på dyr.

Et eksempel O'Hanlon trekker fram, er drongoen, en fugl som er kjent for å lure surikater. Drongoen veksler mellom ulike alarmrop og kan også etterligne rop fra andre fuglearter.

Det kan se ut som en mer avansert form for løgn enn den gullsnuteapene bruker, men O'Hanlon mener det også kan være den samme grunnleggende strategien med et annet verktøy. Fugler har svært fleksible lydsystemer og mange arter kan etterligne andre fugler. Denne evnen kan være koblet sammen med en tilpasning for bedrag.

Det er fortsatt uklart om drongoer arver denne atferden eller lærer den. Evolusjonært kan fuglene som lykkes med bedraget, få mer mat og dermed bedre muligheter til å overleve og formere seg. O'Hanlon mener det også er mulig at de lærer framgangsmåten sosialt fra foreldre eller andre fugler.

Fugler lærer generelt signaler fra foreldrene og sosiale grupper, og enkelte studier viser at fugleunger kan begynne å lære rop mens de fortsatt ligger i egget, ved å lytte til foreldrenes lyder.

Motstand mot «smarte» virvelløse dyr

O'Hanlon mener forskernes syn på dyreintelligens fortsatt er preget av eldre forestillinger om at det først og fremst er dyr med store hjerner, særlig menneskeaper, som kan lure andre på en avansert måte.

Dette blir tydelig når forskere undersøker virvelløse dyr. Da kan andre forskere hevde at atferden må være noe annet enn taktisk bedrag, eller at den bare ser slik ut. O'Hanlon viser til forskning på blekksprutarten sepiablekksprut, der hannen kan vise et mønster som ligner en hann på den ene siden av kroppen og et hunnmønster på den andre siden for å lure andre hanner.

Det har vært betydelig motstand mot denne tolkningen, tilsynelatende fordi det dreier seg om en liten virvelløs art. O'Hanlon mener imidlertid at bevisene ikke skiller seg vesentlig fra det forskere ser hos pattedyr med større hjerner. Derfor bør man også vurdere om den samme typen mentale prosesser kan ligge bak.

Han mener mye handler om vitenskapens kultur og praksis. Forskere skal være så objektive som mulig, men de er fortsatt mennesker – og dermed også dyr. Ideer kan bruke tid på å endre seg.

Forsiktighet kan også bli en fordom

O'Hanlon er enig i at forskere kan ha gjort menneskets særstilling til utgangspunktet. Det er viktig å unngå antropomorfisme, altså å legge menneskelige egenskaper inn i dyrs atferd uten tilstrekkelig grunnlag. Samtidig er mennesker selv en av menneskeapene, og vi deler egenskaper med mange andre dyr.

Han sammenligner utviklingen med forskningen på smerte hos dyr. Forskere var lenge svært forsiktige med å anta at dyr opplever smerte på samme måte som mennesker. Etter hvert som kunnskapen økte, ble det tydelig at dyr trolig faktisk opplever smerte. Da ble spørsmålet også et etisk spørsmål: Hvor lenge skal man holde fast ved en avvisning av menneskelige paralleller når likhetene blir tydelige?

Vi kommer aldri til å kunne se direkte hva som foregår i dyrenes hjerner, sier O'Hanlon. Det fritar oss likevel ikke fra å erkjenne det som atferden tyder på. Målet bør være å unngå ubegrunnede menneskeliggjøringer, men samtidig kunne anerkjenne likheter mellom mennesker og andre dyr.

«Ja» – med vitenskapens forbehold

På slutten av kapittelet skriver O'Hanlon at forskere til slutt vil innrømme at dyr kan lyve hvis man kjøper dem noen drinker. I intervjuet blir han spurt direkte om han selv mener dyr kan lyve.

«Yeah. I'll give a straightforward yes, because I can.»

Han forklarer at forskere er opplært til å gi det mest presise svaret de kan, og at et ubetinget «ja» derfor kan føles for bredt når de uttaler seg profesjonelt. Utenfor laboratoriet, i en bar eller på en kafé, kan de lettere snakke om spørsmålet med mer hverdagslige begreper.

Favoritteksempelet hans fra boken er likevel blekkspruten. Hannen som viser hannmønster på den ene siden av kroppen og hunnmønster på den andre, kan lure andre hanner.

O'Hanlon arbeidet med denne arten som ung student. Den gangen fulgte han de raske fargeskiftene uten å forstå hva dyrene kunne bruke dem til. Da forskningen senere viste hvordan mønstrene kunne brukes til å villede andre blekkspruter, opplevde han det som et gjennombrudd – en forklaring på atferden han tidligere bare hadde observert og undret seg over.

Konklusjonen hans er derfor både enkel og forsiktig: Dyr kan se ut til å lyve, og i noen tilfeller er den mest rimelige forklaringen at de faktisk forsøker å villede andre. Men hvor bevisst handlingen er, og hva som foregår i dyrenes hjerner, kan forskerne fortsatt ikke fastslå med sikkerhet.