Hawaii og Påskeøya ligger rundt 7.200 kilometer fra hverandre, men urbefolkningen på de to øyene har en uventet nær genetisk forbindelse. En ny studie tyder på at forfedrene deres tilhørte samme gruppe polynesiske langdistanseseilere før de senere slo seg ned på hver sin øy.

Forskerne analyserte arvematerialet til 1.050 nålevende personer fra ulike deler av Polynesia. Materialet omfattet blant annet 317 innfødte hawaiiere og 12 personer fra Rapa Nui. Resultatene ble publisert 8. oktober i tidsskriftet Science.

Delte DNA-segmenter peker mot felles opphav

For å kartlegge slektskapet sammenlignet forskerne lengden på kromosomsegmenter som deltakerne hadde til felles. Jo lengre slike segmenter er, desto mer sannsynlig er det at personene har hatt en felles stamfar i relativt nær fortid.

Analysen viste at urbefolkningen på Hawaii og Rapa Nui var de genetisk nærmest beslektede gruppene i undersøkelsen, selv om øyene ligger i hver sin ende av Polynesia. Polynesia består av mer enn 1.000 øyer over et enormt område i Stillehavet, omtrent like stort som Nord- og Sør-Amerika til sammen.

«Dette var virkelig sjokkerende til å begynne med – disse øyene ligger så langt fra hverandre», sa studiens medforfatter Alexander Ioannidis, beregningsgenetiker ved Stanford University, til Live Science.

Forskerne mener forbindelsen kan spores til Mangareva-øyene. Området ligger rundt 5.530 kilometer sørøst for Hawaii og 2.600 kilometer vest for Påskeøya. De genetiske funnene tyder på at en enkelt kultur fra dette området først utviklet seg til en gruppe med usedvanlig stor evne til å krysse lange havstrekninger.

En gruppe som krysset enorme havområder

Ifølge forskerne kan forfedrene til dagens hawaiiere og Rapa Nui-befolkning ha levd sammen som én gruppe etter at de skilte lag med befolkningen på det gamle Mangareva. Senere dro noen videre til Hawaii, mens andre reiste mot Påskeøya.

«Når man vet at det fantes en ekstremt dyktig kultur for langdistanseferder som var i stand til å nå én av disse øyene, blir det mer forståelig at den også nådde den andre», sa Ioannidis.

Området rundt Mangareva omfatter blant annet Australøyene, Selskapsøyene, Marquesasøyene og Tuamotu-arkipelet. Til sammen dekker disse øyområdene et areal på størrelse med Europa. Ioannidis påpeker at ferdsel mellom øyene krevde avanserte navigasjonsferdigheter, og at denne kunnskapen kan ha gjort det mulig å bosette seg på de langt fjernere Hawaii- og Påskeøyene.

Patrick Kirch, arkeolog ved University of Hawai'i at Manoa, deltok ikke i studien, men sier at resultatene stemmer godt med arkeologiske funn.

«Det gir forskerne stor tillit når uavhengige bevislinjer fra ulike fagområder gir lignende resultater», sa Kirch til Live Science.

Uvanlig sterke grunnleggereffekter

Studien undersøkte også såkalte grunnleggereffekter. Dette skjer når en liten gruppe mennesker etablerer en ny befolkning, slik at genetiske varianter som var sjeldne i utgangspunktet, kan bli langt vanligere blant etterkommerne.

«Hvis en sjelden genetisk egenskap tilfeldigvis finnes hos noen få personer, og denne lille befolkningen vokser raskt, kan egenskapen dukke opp hos en stor andel av den nye befolkningen», sa Ioannidis.

De undersøkte polynesiske befolkningene hadde ofte opplevd flere slike effekter etter hverandre. Øyer som først ble bosatt av noen få personer, sendte senere små grupper videre for å etablere nye samfunn på andre øyer. På den måten kunne bestemte genetiske varianter bli videreført og forsterket gjennom flere bosettingsbølger.

Forskerne fant at grunnleggereffekten blant innfødte hawaiiere var mer enn ti ganger sterkere enn det som er målt i enkelte europeiskættede grupper, blant annet amish, finner og askenasiske jøder.

Kirch mener effekten ikke bare sier noe om genetisk variasjon, men også om kultur og språk. Den kan bidra til å forklare hvorfor samfunnene i det østlige Polynesia har mange fellestrekk, fordi de i stor grad kan spores tilbake til én sentral befolkningsgruppe.

Kan få betydning for helseforskning

Forskerne mener funnene også kan få betydning for dagens helsearbeid. Tre genetiske varianter som er svært sjeldne i den globale befolkningen, ble funnet hos mellom 2 og 3 prosent av de østpolynesiske deltakerne i studien. Variantene er knyttet til henholdsvis linseforskyvning i øyet, gradvis synstap og nyresvikt.

Ioannidis sier det bør settes av flere ressurser til å undersøke genvarianter med mulig klinisk betydning blant innfødte hawaiiere. Han peker på at denne befolkningen er dobbelt så stor som den amerikanske amish-befolkningen, som allerede har vært gjenstand for omfattende genetiske undersøkelser.