Det kaliforniske selskapet Oilstainlab vil utfordre oppskriften som ofte brukes for moderne superbiler: enorme ytelser, store skjermer, avansert aerodynamikk og en pris som kan måle seg med et godt hus. Selskapets første serieproduserte prosjekt er Thunderbolt, en superbil med modulært chassis og utskiftbar drivlinje.

Thunderbolt skal etter planen kunne leveres både med forbrenningsmotor og elektrisk oppsett. Medgründeren Nikita Bridan sier at den lille, internasjonale gruppen forsøker å lage en bil på sine egne premisser, med større vekt på selve kjøreopplevelsen enn på imponerende statistikk.

Fra Canada til Italia og California

Bridans familie kommer fra Ukraina, mens Nikita og tvillingbroren vokste opp i et svært landlig område i Canada. Eksotiske sportsbiler var ikke en del av hverdagen. Da de var 14 år, sluttet de på skolen og flyttet til Italia, der de lærte om håndbygde karosserier, unike bilprosjekter og hvordan designhus arbeider.

Senere flyttet brødrene til California. Der ble de kjent med oppstartskulturen, Hollywood, historiefortelling og den lokale interessen for ombygging og personlig tilpasning av biler. Ifølge Nikita Bridan kombinerer Oilstainlab italiensk håndverk og design med Californias entreprenørånd og bilkultur.

Brødrene fikk også erfaring fra store bilprodusenter. Broren ledet produksjonsprogrammer hos Honda og GAC, og bidro til at millioner av biler kom på veiene. Nikita arbeidet i stedet med fremtidsstrategi, blant annet med å forutse teknologisk utvikling rundt 15 år frem i tid og vurdere investeringsbeslutninger.

Rundt 2018–2019 etablerte de Oilstainlab som et designkonsulentselskap. Senere begynte de å bygge sin egen bil, Half11, fordi de ønsket å gå bort fra arbeid som bare foregikk foran en dataskjerm og i stedet skape et fysisk produkt. De mente at utviklingen innen kunstig intelligens og annen teknologi ville endre bilindustrien, og lette etter et alternativ til den tradisjonelle selskapsverdenen.

Inspirert av 1960-tallet, men ikke en kopi

Half11 fikk stor oppmerksomhet, og i 2023 begynte Oilstainlab å utvikle en ny bil basert på interessen og tilbakemeldingene de hadde fått. Selskapets grunnleggere mener ikke at kjærlighet til forbrenningsmotorer, elbiler, fortiden og fremtidens teknologi trenger å være motsetninger. Det er kombinasjonen av disse elementene de synes er interessant.

Thunderbolt har tydelige referanser til Porsche 911 fra 1966, men Bridan understreker at målet ikke var å kopiere en bestemt form. Hensikten var å skape en særegen opplevelse for både fører og passasjer – en moderne bil som kunne gjenskape noe av følelsen fra en racerbil fra 1960-tallet.

Oppgaven er krevende fordi dagens biler må oppfylle krav til blant annet sikkerhet, lys og beskyttelse av fotgjengere som ikke eksisterte på samme måte den gangen. Oilstainlab vil derfor bevare tidsperiodens karakter, samtidig som bilen skal ha moderne sikkerhetsløsninger og teknologi.

Bridan peker på at karbonfiber og andre moderne materialer gjør det mulig å redusere vekten og begrense kompromissene. Thunderbolt kombinerer interesse for 1960-tallets biler, italiensk design og karosseribyggertradisjon med moderne ingeniørarbeid og erfaring fra store bilprodusenter.

Selskapet beskriver tilnærmingen som «uten unnskyldninger» eller «uten kompromisser». Hvis en løsning virker umulig, vil teamet enten lete etter en annen spesialist eller endre den tekniske tilnærmingen for å kunne gjennomføre den.

Blant moderne biler trekker Oilstainlab særlig frem Gordon Murray Automotive T.50, Aston Martin Valkyrie og Singers restaureringer av Porsche 911. Singer viser ifølge selskapet hvordan tidløst design og høy kvalitet i kupeen kan kombineres med brukervennlighet. Valkyrie fascinerer med ekstrem aerodynamikk og kompromissløs ingeniørkunst, selv om Oilstainlab først og fremst er opptatt av bilens visuelle effekt. T.50 imponerer med kompakte mål, effektiv plassutnyttelse og muligheten til å frakte tre personer og bagasje.

Skal være mindre, lettere og mer involverende

Oilstainlab mener moderne sportsbiler blir større, tyngre og mer kompliserte. Særlig elektriske sportsbiler skal hittil ha blitt møtt med skepsis fra entusiaster fordi modellene på markedet ikke har gitt den ønskede følelsen bak rattet.

Selskapet vil beholde manuell girkasse, lav vekt, lyd og en kjøreopplevelse som involverer føreren. Thunderbolt skal samtidig fungere som en såkalt halo-modell – en dyr og teknisk avansert bil der kunnskapen fra utviklingen senere kan brukes i en rimeligere modell.

Bridan sier målet ikke er å stoppe ved en bil til rundt 2 millioner amerikanske dollar, som bare svært få har råd til. Oilstainlab vil utvikle et produkt som en større gruppe mennesker kan strekke seg etter og spare til over tid. Selskapet utvikler også Project Grin, en mer tilgjengelig bil som skal dra nytte av erfaringene fra Thunderbolt innen kjøreopplevelse, kundeservice og bygging av et kundemiljø.

Fra utstillingsbil til produksjonsmodell

Utviklingen av Thunderbolt foregår i to parallelle spor. Den opprinnelige bilen som ble vist på Goodwood-festivalen, var ikke ment for salg. Den manglet dører og brukte en rørramme, men gjenga likevel racerbilpreget fra 1960-tallet svært presist og vakte publikums interesse.

For å gjøre opplevelsen om til en kommersiell bil måtte Oilstainlab i praksis begynne på nytt. Proporsjoner, hjul, ergonomi og tekniske krav ble endret. I omtrent to år arbeidet selskapet med en strategi for ingeniørarbeid og regelverk, fastsatte nødvendige krav og bestemte bilens romlige oppsett og viktigste konstruksjonspunkter.

Den nye bilen ble deretter gjentatte ganger sammenlignet med originalen. Teamet snakket med kunder for å forstå hva fra den første opplevelsen som var bevart, hva som var gått tapt, og hva som fortsatt manglet. Bridan beskrev prosessen som «å jage et spøkelse»: Den opprinnelige følelsen kan ikke gjenskapes fullstendig, men man kan forsøke å komme så nær som mulig.

Denne fasen varte i omtrent 12 måneder før en fullskala, statisk modell ble bygget. Den dekket rundt 98 prosent av det endelige designet. Siden har arbeidet først og fremst handlet om å undersøke hvordan bilen kan produseres, blant annet finish på panelene, hvordan delene skal passe sammen og hvordan bilen i praksis skal bygges. Prosjektet omfatter totalt rundt 1800 spesiallagde komponenter.

Monteringen skulle opprinnelig starte i oktober, men planen er endret etter betydelige forsinkelser. Globale konflikter og leverandørenes omdirigering av ressurser til militær produksjon, blant annet droner og raketter, har påvirket prosjektet. Oilstainlab mener nå at prosjektet samlet sett følger den reviderte tidsplanen.

De første tilpasningstestene av chassisdelene er allerede gjennomført. Selskapet planlegger å vise bilen i Canada 7. november, før den fraktes til California for vintertesting. Snø gjør testing vanskeligere i Canada, mens arbeidsforholdene i California vil være bedre egnet. En full presentasjon av den ferdige bilen er foreløpig planlagt til sommeren 2027.

Bilen som vises på selskapets bilder fra en flystripe, er ennå ikke kjørbar. Neste byggetrinn er å ferdigstille kjølevæske- og bremselinjene. De første testene vil trolig starte i California i begynnelsen av desember.

Hele drivlinjen skal kunne byttes

Konseptet med utskiftbar drivlinje innebærer ikke at eieren skal bytte enkeltbatterier i hverdagen. I stedet skal hele drivlinjen kunne skiftes. Ideen oppsto under utviklingen, da det ble klart at forbrennings- og elektriske oppsett har lignende termiske krav, og at begge kan bruke manuell girkasse.

Den bakre underrammen i chassiset kan kobles fra, slik at motoren og drivstofftanken kan trekkes ut som én selvstendig enhet. I en forenklet variant skal et bytte kreve at seks bolter skrus ut og et par elektriske kontakter kobles fra. Karosseriet ble endret for å gjøre denne prosessen mulig allerede under utviklingen.

Oilstainlab har ennå ikke tatt en endelig beslutning om eierne skal kunne bytte drivlinjen selv. Teoretisk kan kundene få opplæring og sertifisering, mens tilkoblede verktøy kontrollerer at boltene er trukket til med riktig kraft og sender en bekreftelse til fabrikken. Bugatti bruker tilsvarende kontroller i produksjonen.

Et annet alternativ er at en mekaniker sendes hjem til kunden. Selskapet ser ikke for seg at eierne skal bytte drivlinje flere ganger i måneden. Det vil snarere kunne skje før en banekjøring eller dersom eieren ønsker en annen kjøreopplevelse.

En kunde kan dermed kjøpe bilen med forbrenningsmotor først og senere gå over til elektrisk oppsett. Rundt 80 prosent av de potensielle kjøperne viser foreløpig interesse for den elektriske versjonen.

650 hestekrefter eller rundt 850?

Forbrenningsvarianten skal etter planen få en vannavkjølt motor på 4,2 liter, med rundt 650 hk og et maksimalt turtall på 10 000 omdreininger per minutt. Oilstainlab håper å starte motoren i begynnelsen eller midten av desember.

Den elektriske utgaven får én elmotor koblet til en manuell girkasse, ikke et system med fire motorer. Batteriet vil i teorien kunne levere opptil 2400 hk, men en slik effekt skal ikke tilbys i en bil som veier rundt 1000 kg, eller 2200 lb. Det ville vært overdrevet og gjort bilen vanskeligere å kontrollere.

Den endelige effekten er fortsatt under fastsettelse, men Oilstainlab ser for seg rundt 850 hk. Selskapet mener det vil være mer enn nok til å gi høy ytelse samtidig som bilen forblir håndterbar.

Utviklingen av elversjonen tar lengre tid. Særlig sikkerhetsspørsmål og begrensning av risikoen knyttet til et høyenergi-batteri er komplisert. Oilstainlab brukte tidligere en elektrisk versjon av Half11 til å undersøke følelsen ved manuell kjøring og bilens lyd. Selv en elbil kan kveles, noe selskapet ser på som en interessant del av konseptet.

Et fungerende og kjørbart elektrisk eksemplar kan etter dagens beregninger være klart om seks til tolv måneder.

Det elektriske systemet skal bruke silisiumanodeteknologi. Bridan forklarer at det for flere år siden ble investert store summer i elektrisk teknologi, blant annet til elektriske luftfartøy med vertikal start og landing. Noen av løsningene er nå blitt tilgjengelige, selv om de ennå ikke brukes bredt i vanlige biler.

Oilstainlab mener teknologien kan bidra til å nå målet om en vekt på rundt 2200 lb, samtidig som bilen får en modulær og utskiftbar drivlinje. Bridan innrømmer at han personlig er enda mer interessert i den elektriske Thunderbolt-versjonen enn forbrenningsvarianten.

Teknologi skal ha en funksjon

I kupeen ønsker Oilstainlab å unngå for mange skjermer og førerassistentsystemer. Selskapet avviser likevel ikke teknologi bare fordi bilen skal ha et retroinspirert utseende. Bridan mener ordet «analog» brukes for bredt i bilverdenen, og at den faktiske opplevelsen er viktigere enn den tekniske merkelappen.

Selskapet omtaler de potensielle kundene som «maniacs» – mennesker som har mulighet til å vie seg fullt og helt til det som engasjerer dem. Kupeen skal være et slags fristed fra hverdagens kaos. Bilen blir høylytt, dyr og krever at føreren deltar, men for kjøperne kan det være nettopp det som gjør et fullt automatisert og kjedelig transportmiddel uaktuelt.

Oilstainlab vil skape et rom uten unødvendige forstyrrelser. Mens de fleste bilprodusenter forsøker å spare føreren for tid, er Thunderbolt ment som en lekeplass som gjør tiden bak rattet mer givende.

Det betyr ikke at alle skjermer fjernes. Bilen skal blant annet ha et digitalt bakspeil fordi det gir en praktisk fordel. Selskapets prinsipp er å bruke teknologi når den forbedrer opplevelsen, og droppe den når den bare fyller plass. Hver skjerm og knapp skal ha en tydelig begrunnelse.

Den første produksjonsserien skal bestå av 25 biler. Oilstainlab mener overgangen fra enkeltprosjekter til en serie på 25 biler i seg selv blir en viktig læringsprosess. På sikt åpner selskapet for flere varianter, blant annet cabriolet, Speedster, Targa, turbomotor og en versjon for banekjøring.

Det modulære chassiset gjør det mulig å tilpasse bilen til ulike bruksområder, og det er lagt ned mye arbeid i denne fleksibiliteten. Selskapet kan senere også vise frem andre prosjekter som bygger på samme grunnlag.

Et spørsmål om tillit

Thunderbolt er ment for en informert kjøper med betydelig erfaring, som kanskje er skuffet over arbeidet til en stor bilprodusent, lei av systemer med begrenset tilgjengelighet eller uvillig til å forholde seg til politikken i markedet for eksklusive biler. Oilstainlab beskriver kundene som selvstendige, litt opprørske og ofte som personer som har startet sine egne selskaper.

Selskapet ser ikke andre superbilprodusenter som direkte konkurrenter som kjemper om den samme kjøperen. En person som kjøper én superbil, kan ofte også kjøpe en annen – på samme måte som eiere av privatfly eller yachter. Oilstainlab er mer opptatt av å tilby en annerledes opplevelse.

Etter selskapets syn finnes konkurransen både på produkt- og forretningsnivå. Kundene må kunne stole på selskapet de overlater en bil til en så høy pris til. Oilstainlab trekker frem Gordon Murray Automotive, som har levert bilene sine og fått fornøyde kunder, og Singer, som har bygget en sterk merkevare og konsekvent står til ansvar for arbeidet sitt.

Teamet i Oilstainlab består av rundt 10–15 personer, inkludert heltids- og deltidsansatte. Selskapet samarbeider med spesialister over hele Europa og partnere i Japan. Broren har hovedansvar for drift, produksjon og leverandørforhold, mens Nikita arbeider med kunder, design, ingeniørarbeid, partnerskap og investorer.

Produksjonsanlegget ligger i Québec by, der rundt fem eller seks personer arbeider med monteringen av den første bilen. Selskapet samarbeider også med EP9, som bygger restomoder av Porsche 964 og 993. I Europa har Oilstainlab et distributørsamarbeid med One Off House, mens selskapet samarbeider med Retro 9 North om lanseringen i Dubai.

Blant rådgiverne er personer med erfaring fra store bilprodusenter, blant andre tidligere Singer-sjef Alex Lee og en tidligere finansdirektør i BMW. Teamet arbeider fra flere land og tidssoner, og hvert medlem bidrar med spesialisert kunnskap.

Vil ikke bare gjenskape fortiden

Selv om Thunderbolt kan minne om en klassisk Porsche 911, ønsker ikke Oilstainlab at bilen skal oppfattes som et prosjekt for en moderne replika. Selskapet er skeptisk til ideen i restomod-bevegelsen om at bilens gullalder allerede er over, og at den eneste måten å lage en god førerbil på er å kopiere fortiden.

Oilstainlab mener også elektrisk drift kan være spennende, og på enkelte områder bedre enn en forbrenningsmotor. Thunderbolt kan se nostalgisk ut og føles nostalgisk på grunn av det minimalistiske designet, men målet er ikke å gjenta fortiden. Ambisjonen er å skape en ny opplevelse ved å kombinere historisk inspirasjon med et optimistisk syn på teknologiens videre utvikling.