Kinesiske flykonstruktører har utviklet en konseptstudie for en tidligvarslingsradar som plasseres inne i vingen på et fly eller en drone. Løsningen skiller seg fra de vanligste oppsettene, der radaren sitter i flyets nese bak en beskyttende radom, eller i en stor konstruksjon over flykroppen.

Ideen er å kombinere en radar i vingen med endringer i flyets stilling og koordinert innsats fra flere ubemannede luftfartøy. På den måten kan mindre plattformer potensielt få noen av egenskapene som vanligvis forbindes med spesialbygde fly for tidlig varsling.

Beskrives i kinesisk forskningspublikasjon

Konseptet er beskrevet i en studie publisert i det kinesiske fagfellevurderte tidsskriftet Measurement & Control Technology. Blant forfatterne er Ren Junsun og forskere fra AVIC Chengdu Aircraft Design and Research Institute.

Instituttet utviklet Kinas stealth-jagerfly J-20 og konstruerte også den toseters varianten J-20S, som er ment å kunne operere sammen med ubemannede luftfartøy.

På vanlige jagerfly sitter hovedradaren som regel i nesen bak en radom. Fly for tidlig varsling bruker ofte store radarantenner montert over flykroppen for å overvåke store områder. Begge løsningene har ulemper: Størrelsen på jagerflyets nese begrenser antennen, mens en stor radar over flykroppen øker vekt, luftmotstand og systemets kompleksitet.

Flyets bevegelser skal styre dekningen

De kinesiske forskerne foreslår å plassere antennen, styringskomponentene og resten av det nødvendige utstyret inne i vingen. Antennens strålende overflate skulle vende nedover, mens beskyttelsesdekselet skulle følge vingens ytre konturer.

En slik løsning kan gi en større antenneåpning uten en iøynefallende, utvendig radarkuppel, skrev South China Morning Post. Samtidig er vinger vanligvis relativt tynne i tverrsnitt, selv om de har et stort overflateareal. Det begrenser plassen som er tilgjengelig for radarutstyret.

Konseptet legger derfor opp til at vingens overflate utnyttes mer effektivt, samtidig som selve flyets manøvre brukes til å styre radarens dekning. I én av de beskrevne driftsformene skulle en drone krenge mer enn 45 grader. Dermed ville antennen i vingen kunne rettes mot siden av luftfartøyet.

Ved å endre flyets posisjon kan plattformen styre radarstrålen mot ulike sektorer uten å være helt avhengig av en mekanisk roterende antenne.

Flere droner kan dele overvåkingen

Forslaget bygger på konseptet «distribuert luftkamp», som USAs Defense Advanced Research Projects Agency, DARPA, studerte i 2014. I stedet for å bruke ett dyrt fly til overvåking av et stort område, går tilnærmingen ut på å fordele oppgaver knyttet til oppdagelse og sporing mellom flere mindre plattformer.

Forskerne beskriver fire driftsformer for den vingemonterte radaren: allsidig og flerveis oppdagelse, overvåking av store områder, konsentrert søk etter bestemte mål og koordinert innsats for å motvirke elektronisk jamming.

Flere luftfartøy kan enten dele overvåkingsoppgavene mellom seg eller slå sammen ressursene for å forbedre dekningen i en bestemt sektor. Det kan gjøre det mulig å overvåke et større område uten å basere seg på et lite antall store og kostbare plattformer.

Ingen bekreftet plattform eller tidsplan

Tradisjonelle tidligvarslingsfly har plass til store radarantenner og kraftige systemer om bord, men størrelsen og kostnadene kan begrense hvor mange som kan brukes samtidig. Mindre droner kan derfor gi større fleksibilitet dersom de oppnår tilstrekkelig deteksjonsevne og kan koordinere innsatsen pålitelig.

Konseptet kan i fremtiden vurderes for kinesiske kampfly, blant annet J-20 og nye generasjonsprosjekter som vanligvis omtales som J-36 og J-50. Studien utpeker imidlertid ingen av disse flyene som en bekreftet plattform for teknologien.

Det er heller ikke oppgitt noen tidsplan for utviklingen eller resultater fra flytester. Forslaget er dermed foreløpig en forskningsbasert konseptløsning, ikke en bekreftet operativ radarplattform.