Oppskytingen av Mars 1 var Sovjetunionens fjerde forsøk på å sende en romsonde til Mars. Oppdraget skulle gi sonden mulighet til å passere den røde planeten og samle informasjon om den underveis.

Etter at Mars 1 hadde skilt lag med bæreraketten, foldet den ut solcellepanelene og begynte ferden mot Mars. Under kontrollen av telemetrien fra sonden oppdaget bakkemannskapet imidlertid en lekkasje i en gassventil som styrte sondens orientering.

Problemer med orienteringen

Orienteringssystemet var nødvendig for at Mars 1 skulle kunne rette antennene mot riktig sted og holde kontakten med jorden. Da systemet ikke lenger fungerte som det skulle, fikk sonden problemer med å kommunisere.

Kontakten med Mars 1 ble til slutt brutt da sonden befant seg omtrent halvveis til Mars. Oppdraget var derfor ikke noen full suksess, selv om sonden faktisk fortsatte ferden i retning av planeten.

Et vanskelig mål i romkappløpet

Mars hadde lenge vært et viktig mål for utforskningen av solsystemet. Da det ble mulig å sende romsonder ut i verdensrommet, ble den rødfargede planeten raskt et naturlig satsingsområde for både Sovjetunionen og USA.

Å nå Mars viste seg likevel å være svært krevende. Det gjaldt ikke bare å komme fram til planeten, men også å gå inn i bane rundt den eller lande på overflaten.

Til tross for navnet var Mars 1 Sovjetunionens fjerde Mars-forsøk. De tre første endte med oppskytingsfeil. USA opplevde også problemer med sine tidlige forsøk, men NASAs Mariner 4 ble to år senere den første sonden som gjennomførte en vellykket forbiflyvning av Mars.

Mars 1 regnes likevel som et viktig steg på veien mot å avdekke mer om planeten. Oppdraget kom nærmere enn de tidligere sovjetiske forsøkene å gi de første detaljene om Mars, selv om kommunikasjonen med sonden ble borte før målet var nådd.

Artikkelen er en del av en serie om viktige datoer i romfartshistorien.

Oppskytingen fant sted 1. november 1962, under romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA.

Den planlagte forbiflyvningen ble aldri fulgt opp med en fungerende kommunikasjonsforbindelse hele veien til Mars.

Mars 1 viser dermed både hvor ambisiøse de tidlige Mars-ferdene var, og hvor sårbare systemene kunne være når en enkelt ventilfeil påvirket sondens evne til å holde kontakt med jorden.

Selv om oppdraget ikke nådde fram som planlagt, var Mars 1 en del av den tidlige utviklingen av interplanetarisk romfart.

Den sovjetiske sonden fortsatte mot Mars etter at solcellepanelene var utplassert, men tapte kontakten omtrent halvveis på reisen.

Feilen oppsto i en gassventil som kontrollerte sondens retning. Uten fungerende orientering ble det vanskelig å peke antennene riktig.

Sovjetunionens tre tidligere forsøk hadde endt i oppskytingsfeil, mens Mariner 4 senere ble den første vellykkede Mars-forbiflyvningen.

Historien om Mars 1 illustrerer hvor vanskelig det var å sende en fungerende sonde til Mars i romfartens tidlige år.

Oppdraget står igjen som et tidlig forsøk på å undersøke planeten på nært hold.

Den viktigste planen var å la Mars 1 fly forbi Mars og sende data tilbake til jorden.

Da ventillekkasjen oppsto, ble denne kommunikasjonen gradvis vanskeligere.

Kontakten ble brutt før sonden kunne levere en fullstendig undersøkelse av planeten.

Likevel bidro oppdraget til den samlede erfaringen med interplanetariske ferder.

Senere romsonder kunne bygge videre på erfaringene fra de tidlige og delvis mislykkede forsøkene.

Mars 1 var derfor både en teknisk utfordring og et uttrykk for den sterke interessen for Mars.

Oppskytingen fant sted i en periode da rommaktene konkurrerte om å nå nye mål utenfor jorden.

Den røde planeten var blant de mest krevende målene i denne konkurransen.

Historien om Mars 1 blir fortsatt trukket fram når milepæler i utforskningen av Mars omtales.

Selv uten fullført kommunikasjon var ferden et forsøk på å bringe menneskeheten nærmere en annen planet.

Det er denne plasseringen i den tidlige Mars-utforskningen som gjør oppskytingen 1. november 1962 relevant i dag.

Oppdraget var ikke en landing, men en planlagt forbiflyvning av Mars.

Sonden hadde solcellepaneler for å kunne fortsette ferden etter separasjonen fra raketten.

Problemet med orienteringen rammet samtidig antennenes evne til å rettes mot jorden.

Da signalet forsvant, var Mars 1 fortsatt på vei mot målet.

Den planlagte reisen ble dermed avbrutt som vitenskapelig oppdrag, men ikke nødvendigvis som fysisk ferd gjennom rommet.

Mariner 4 viste senere at en Mars-forbiflyvning var mulig.

Den amerikanske sonden gjennomførte dette to år etter Mars 1.

Forskjellen mellom oppdragene understreker hvor raskt romfartsteknologien utviklet seg på 1960-tallet.

Mars 1 hadde allerede vært gjennom flere kritiske faser før kommunikasjonen sviktet.

Den hadde forlatt bæreraketten, utløst solcellepanelene og begynt å navigere mot Mars.

Deretter ble en lekkasje i orienteringssystemet avgjørende.

Forbiflyvningen var altså planlagt, men kontakten med jorden ble ikke opprettholdt.

Dette gjorde at sonden ikke kunne rapportere tilbake som forutsatt.

Mars 1 var ikke Sovjetunionens første forsøk, men det var det fjerde.

De foregående tre oppskytingene hadde mislyktes.

Også USA hadde møtt lignende problemer med tidlige Mars-ferder.

Det var først med Mariner 4 at USA fikk til en vellykket forbiflyvning.

Den sovjetiske ferden hører derfor hjemme i historien om de mange forsøkene som til slutt gjorde mer omfattende Mars-utforskning mulig.

Den viser også hvor avhengig en romsonde er av at flere systemer fungerer samtidig.

En feil i en ventil kunne få følger for både orientering og kommunikasjon.

Dette var avgjørende fordi antennene måtte peke riktig for å sende telemetri tilbake til jorden.

Da det ikke lenger var mulig å kontrollere retningen, forsvant forbindelsen.

Mars 1 kom dermed ikke til å levere de planlagte opplysningene fra Mars.

Likevel representerte oppskytingen et ambisiøst forsøk under romkappløpet.

Den var rettet mot et mål som både var fjernt og teknisk vanskelig å nå.

At sonden kom omtrent halvveis, skilte den fra de tre tidligere sovjetiske oppskytingsfeilene.

Men avstanden til Mars var fortsatt stor da signalene opphørte.

Historien kan derfor oppsummeres som en planlagt Mars-forbiflyvning som ble hindret av en systemfeil.

Oppdraget fikk ikke den vellykkede avslutningen som var planlagt.

Det ble likevel stående som et tidlig kapittel i forsøket på å undersøke Mars med romsonder.

Den 1. november 1962 ble en ny sovjetisk Mars-ferd innledet.

Etter separasjonen fra raketten begynte Mars 1 å sende telemetri tilbake til jorden.

Det var gjennom denne telemetrien kontrollørene oppdaget problemet med ventilen.

Feilen påvirket systemet som skulle kontrollere sondens orientering.

Uten dette systemet ble det vanskelig å holde antennene rettet mot jorden.

Kontaktbruddet kom før ankomsten til Mars.

Den første vellykkede forbiflyvningen ble i stedet gjennomført av Mariner 4 to år senere.

Mars 1 representerte dermed et forsøk som ikke nådde fram, men som fortsatt knyttes til den tidlige Mars-utforskningen.

Ferden var en del av romkappløpet og av den økende interessen for planeten.

Den røde planeten hadde lenge fascinert forskere, og nye romsonder skulle gjøre det mulig å studere den på nært hold.

For Mars 1 ble tekniske problemer avgjørende før målet kunne nås.

Det planlagte oppdraget var en forbiflyvning, ikke.