Studien, som er publisert i Nature Mental Health, er blant de bredeste forsøkene på å undersøke hvordan ansiktsoppfatning fungerer ved autisme. Forskerne fant at hjerneaktiviteten som er knyttet til ansiktsgjenkjenning, var vanskeligere å skille ut hos autistiske barn enn hos ikke-autistiske barn.

De fant også en tydelig forskjell i hvordan reaksjonen utviklet seg med alderen. Hos ikke-autistiske barn ble hjerneaktiviteten som reagerte på ansikter, mer spesialisert gjennom barndommen. Det samme utviklingsmønsteret ble ikke observert hos de autistiske barna.

Analyserte signaler fra hele hodebunnen

Noen autistiske personer ser sjeldnere på ansikter eller har mindre øyekontakt. De kan også ha større vansker med å huske ansikter eller tolke ansiktsuttrykk enn ikke-autistiske personer. Forskere har undersøkt de nevrologiske mekanismene bak slike forskjeller i flere tiår.

James McPartland, Harris-professor ved Yale Child Study Center og direktør for Center for Brain and Mental Health, forsker på ansiktsbehandling ved hjelp av elektroencefalografi, EEG. Metoden registrerer hjernens elektriske aktivitet. Tidligere EEG-studier har som regel analysert signaler fra et begrenset antall områder, i stedet for aktiviteten fra hele hodebunnen.

For å få et bredere bilde analyserte McPartland og kollegene hans elektriske hjernesignaler fra rundt 400 autistiske barn. Dataene ble hentet fra Autism Biomarkers Consortium for Clinical Trials, kjent som ABC-CT, og omfattet autistiske og ikke-autistiske barn i ulike aldre.

Under forsøkene så barna på bilder av menneskeansikter og hverdagslige gjenstander, mens EEG-utstyret registrerte hjerneaktiviteten. Forskerne analyserte signalene fra alle de 128 elektrodene som var plassert rundt hodet til hver deltaker, i stedet for å konsentrere seg om bare noen få målepunkter.

Deretter brukte de maskinlæring for å undersøke om mønstrene i signalene kunne vise hva det enkelte barnet så på. Hos ikke-autistiske barn ga hjerneaktiviteten et mer presist signal om at de så på et ansikt, enn hos de autistiske barna. Med andre ord var de elektriske signalene knyttet til ansikter, mindre markerte og vanskeligere å skille ut i den autistiske gruppen.

Forskerne fant også at evnen til å avgjøre hva barna så på, basert på hjerneaktiviteten, ble bedre med alderen hos de ikke-autistiske barna. Denne aldersrelaterte forbedringen ble ikke observert hos de autistiske barna. Det peker mot et annet utviklingsmønster for de nevrologiske reaksjonene.

Forskjellene kan oppstå før N170-signalet

McPartland sammenligner den tradisjonelle måten å studere ansiktsgjenkjenning på med å forsøke å forstå trafikken i en hel by ved bare å følge én gate i sentrum. Den nye metoden gir et bredere bilde, omtrent som å observere trafikken i hele byen fra satellittbilder.

Ansiktsgjenkjenning består av flere trinn i hjernens bearbeiding. Prosessen begynner når synsinformasjonen treffer øynene, og fortsetter mens hjernen tolker informasjonen og gjenkjenner ansiktet.

Mye av den tidligere forskningen på autisme og ansiktsoppfatning har konsentrert seg om hjernesignalet N170. Denne målbare endringen i elektrisk aktivitet oppstår vanligvis rundt 170 millisekunder etter at en person ser et ansikt. Tidligere studier har antydet at N170-reaksjonen ofte kommer senere hos autistiske personer.

Ved å analysere hjerneaktiviteten over et bredere tidsrom fant forskerne tegn til at forskjellene i ansiktsbehandlingen begynner før det velkjente N170-signalet oppstår. Det kan bety at forskjeller knyttet til autisme oppstår på et tidligere trinn i den visuelle bearbeidingen enn forskere tidligere har klart å påvise.

Kan få betydning for støtte og diagnostikk

Resultatene kan på sikt få betydning både for forskning på autismediagnostikk og for utviklingen av støttetiltak. Tidligere forsøkte enkelte fagpersoner å håndtere vansker knyttet til ansiktsoppfatning ved å kreve at autistiske personer skulle opprettholde øyekontakt. Senere forskning tyder på at tvungen øyekontakt ikke er en effektiv løsning.

En bedre forståelse av hvordan ansiktsbehandlingen utvikler seg i hjernen, kan i stedet bidra til mer nyttige og tilpassede metoder. Forskerne peker på at forskjellene som ble funnet, ser ut til å henge sammen med utviklingstrekk ved autismen, og ikke bare med erfaringer som har samlet seg gjennom livet.

Fordi forskjellene oppstår under utviklingen, kan støtte som hjelper autistiske barn med å tolke ansiktsuttrykk, være særlig nyttig dersom den tilbys tidlig i barndommen. Forskerne understreker samtidig at autisme i seg selv ikke nødvendigvis fører til vansker som krever tiltak. Mange nevrodivergente personer opplever små eller ingen begrensninger på grunn av autismen, og ønsker ikke eller trenger ikke ekstra støtte.

For andre kan vansker med å gjenkjenne ansikter eller forstå ansiktsuttrykk gjøre sosial samhandling i hverdagen mer krevende.

Studien kan også gi innspill til jakten på mer objektive metoder for å vurdere autisme. I dag stilles diagnosen hovedsakelig gjennom en vurdering av atferd, ettersom det ennå ikke finnes pålitelige biologiske tester for bruk i den daglige diagnostikken.

Forskere undersøker flere mulige biomarkører – målbare biologiske kjennetegn som kan forbedre diagnostiske vurderinger eller bidra til å skille mellom ulike grupper innen autismespekteret. De nyoppdagede mønstrene i hjerneaktivitet knyttet til ansiktsbehandling, kan bli relevante i dette arbeidet.

Ved å analysere hvordan disse nevrologiske signalene varierer mellom mennesker, kan forskere på sikt utvikle supplerende diagnostiske verktøy eller bli bedre i stand til å identifisere autistiske personer som kan ha nytte av bestemte former for støtte, blant annet terapi for sosiale ferdigheter.

Det trengs likevel flere studier før funnene eventuelt kan brukes i klinisk praksis. Det aktuelle arbeidet gir først og fremst en ny måte å undersøke hvordan autistiske barns hjerner behandler ansikter, og hvordan reaksjonene endrer seg gjennom barndommen.