Mye av det som ser ut som lureri i naturen, skjer uten at dyret selv er bevisst på det. En orkidéknelers blomsterlignende utseende og øyeflekkene på vingene til enkelte møll er tilpasninger formet av naturlig seleksjon gjennom utallige generasjoner.

En mindre gruppe dyreatferder ser imidlertid ut til å være mer målrettet: taktiske handlinger som kan påvirke hva et annet individ tror. Det er denne typen atferd som minner om menneskelig løgn.

– Å finne ut hva som er hva, viser seg å være et av de vanskeligste spørsmålene i forskningen på dyrs atferd, sier zoolog og vitenskapsformidler James O'Hanlon til Live Science.

Falske alarmrop gir tilgang til mat

I boken Liars, Cheats and Copycats: Trickery and Deception in Nature, som utgis av Columbia University Press i 2026, undersøker O'Hanlon kamuflasje, mimikk og avledningsmanøvre i naturen. Det sentrale spørsmålet er om dyr kan lyve.

En av de sterkeste kandidatene er gaffelstjert drongo (Dicrurus adsimilis), en liten afrikansk fugl med et stadig skiftende repertoar av falske alarmrop. Arten har derfor blitt et yndet studieobjekt for forskere som undersøker taktisk bedrag.

Drongoen er en svært dyktig vokalimitator. Den kan etterligne alarmropet til surikater så overbevisende at surikatene reagerer som om ropet kom fra et av deres egne dyr. De flykter i sikkerhet, mens drongoen flyr inn og stjeler maten de har forlatt.

Fuglen nøyer seg ikke med å etterligne surikater. Den kopierer også signaler fra flere andre arter, blant annet glansstær og pied babbler. De årvåkne surikatene lar seg lure på nytt og forlater måltidene sine. Forskere har identifisert mer enn 50 ulike villedende vokaliseringer i drongoens repertoar.

Den samme evnen rammer også andre dyr. Pied babbler og sosialvever, som begge leter etter mat i grupper på bakken, blir ofte jaget bort fra maten av de falske advarslene. Hadde gutten i fortellingen om «ulven kommer» hatt en slik tilpasningsevne, kunne han kanskje ha fortsatt å lure omgivelsene.

Forskerne veier flere forklaringer

Forståelsen av hvorvidt dyr kan lyve, er fortsatt på et tidlig stadium. Sosiale dyr som lever i grupper, er sannsynlige steder å lete etter flere dyretriksere i naturen, men forskerne har foreløpig bare begynt å kartlegge hvilke former for lureri som foregår i slike samfunn.

Det er også mulig at lignende bedrag finnes i de lavfrekvente sangene til hvaler og delfiner, i kjemiske tåker fra maur og termitter eller i bjeff og ul fra villhunder.

Til tross for stadig flere tegn er forskere tilbakeholdne med å slå fast at dyr med hensikt bedrar andre på samme måte som mennesker. En del av forklaringen kan ligge i hvordan vitenskapelig forskning skal gjennomføres, snarere enn i hvorvidt bedrag faktisk foregår i dyresamfunn.

En grunnleggende regel i studiet av dyrs atferd er å unngå antropomorfisme – å tillegge andre arter menneskelige egenskaper eller følelser. Forskere skal være objektive og ikke ta for gitt at dyr tenker, oppfører seg eller tar beslutninger av de samme grunnene som mennesker.

Fordi løgn lenge har blitt oppfattet som en menneskelig egenskap, er forskere særlig forsiktige med å konkludere med at den også finnes hos andre dyr.

Et «ja» er vanskeligere enn et «nei»

En annen grunn er at forskere er opplært til å unngå endelige konklusjoner. I vitenskapen finnes det en idé om at man kan motbevise noe, men aldri virkelig bevise det. Derfor er vitenskapelige tekster fulle av formuleringer som «bevisene tyder på», «det er sannsynlig at» og «den enkleste forklaringen er».

En forsker vil ofte kunne svare et direkte «nei», men sjeldnere et direkte «ja». Det kan virke som ubesluttsomhet eller mangel på sikkerhet, men er i stedet en del av god vitenskapelig praksis.

Forskernes oppgave er å vurdere alle mulige forklaringer på observasjonene og undersøke hver av dem på egne premisser. Konklusjonen avhenger deretter av hvilken forklaring som framstår som mest sannsynlig.

I et univers med uendelig mange muligheter og ulike nivåer for undersøkelser ville det kreve en umulig mengde overveldende data å utelukke alle forklaringer bortsett fra én.