Personer med Parkinsons sykdom som er mer fysisk aktive, kan oppleve langsommere svekkelse av hukommelse, tenkning og bevegelse. Det viser en studie publisert 7. oktober 2026 i Neurology, fagtidsskriftet til American Academy of Neurology.

Forskerne understreker samtidig at studien viser en sammenheng mellom fysisk aktivitet og langsommere symptomutvikling. Den fastslår ikke at trening direkte fører til at sykdommen utvikler seg saktere.

«Parkinsons sykdom er en hjernesykdom som fører til bevegelses- og kognitive problemer som gradvis forverres, noe som kan føre til funksjonsnedsettelse og tap av selvstendighet», sier studiens førsteforfatter Dong-Woo Ryu, MD, PhD, ved University of Cincinnati i Ohio. «Tidligere forskning har vist sammenhenger mellom fysisk aktivitet og bevegelsessymptomer. Studien vår viser at fysisk aktivitet kan ha doble fordeler, med sammenheng med langsommere svekkelse av både bevegelse og kognisjon.»

294 personer ble fulgt i opptil sju år

Studien omfattet 294 voksne med mild til moderat Parkinsons sykdom. Deltakerne var i gjennomsnitt 66 år gamle, og forskerne fulgte helsen deres i opptil sju år.

For å kartlegge aktivitetsnivået fylte deltakerne ut spørreskjemaer der de anslo hvor mange timer i uken de var fysisk aktive. Spørsmålene omfattet aktiviteter på jobb, hjemme og i forbindelse med fritid og hobbyer.

Aktivitetene ble delt inn etter intensitet. Moderat aktivitet omfattet blant annet rask gange, doubletennis, rolig svømming og husarbeid som vinduspuss, støvsuging og plenklipping. Mer krevende aktiviteter omfattet løping, sykling i høy fart, lagidrett, singletennis, snømåking og bæring av tunge gjenstander.

Forskerne vurderte fysisk aktivitet på tre måter: samlet tid med moderat eller høy intensitet, samlet aktivitetsmengde der varighet ble kombinert med intensitet, og tiden deltakerne brukte på aktiviteter med høy intensitet.

Deltakerne ble deretter delt inn i tre grupper basert på total aktivitetstid hver uke. Den minst aktive gruppen rapporterte opptil fire timer, den middels aktive gruppen fire til åtte timer, og den mest aktive gruppen mer enn åtte timer.

Hvert år gjennomførte deltakerne tester for å kartlegge endringer i tenkning og hukommelse, i tillegg til undersøkelser av hvor alvorlige Parkinson-symptomene var.

Minst svekkelse i gruppen som var mest aktiv

Forskjellene var tydelige i testene av kognitiv funksjon. Forskerne brukte en test på 30 poeng for tenkning og hukommelse, der lavere poengsum viste dårligere kognitiv funksjon.

I den minst aktive gruppen sank resultatene med anslagsvis 0,478 poeng i året. I den middels aktive gruppen var den årlige nedgangen betydelig mindre, på 0,090 poeng.

Blant de mest aktive deltakerne var den anslåtte årlige nedgangen bare 0,007 poeng. Det betydde at resultatene deres i tenkning og hukommelse holdt seg nesten uendret over tid.

Forskerne undersøkte også endringer i bevegelsessymptomer ved hjelp av en skala fra 0 til 132. Høyere tall betydde mer alvorlige symptomer, og deltakerne hadde en gjennomsnittlig skår på 23 da studien startet.

I den minst aktive gruppen økte symptomskåren med anslagsvis 0,143 poeng i året, noe som tydet på en svak forverring. I den middels aktive gruppen sank skåren med 0,225 poeng i året, mens den sank med 0,783 poeng i året blant de mest aktive.

Etter at forskerne tok hensyn til deltakernes alder, kjønn og hvor lenge de hadde hatt Parkinsons sykdom, hadde den mest aktive gruppen fortsatt langsommere kognitiv svekkelse og mindre forverring av bevegelsessymptomer enn den minst aktive gruppen.

Sammenheng på tvers av flere aktivitetsmål

Sammenhengen gjaldt ikke bare én måte å måle trening på. Lengre total aktivitetstid, større samlet aktivitetsmengde og mer tid med høy intensitet var alle forbundet med langsommere forverring av både tenkeevne og bevegelsessymptomer.

Resultatene tyder på at det kan være særlig viktig å fortsette å være fysisk aktiv over tid for personer med Parkinsons sykdom. Forskerne påpeker at selv små forskjeller i utviklingen kan bli mer betydningsfulle når de samler seg opp over flere år.

«De mulige fordelene ved fysisk aktivitet for personer med Parkinsons sykdom kan avhenge av hvor lenge de holder seg aktive, og om de fortsetter å trene over tid», sier Ryu. «Selv om studien vår fant små forskjeller mellom aktivitetsnivåene, kan disse forskjellene bli mer betydningsfulle over tid. Siden deltakerne generelt hadde gode ferdigheter i tenkning og hukommelse da studien startet, bør resultatene våre tolkes med forsiktighet, og det trengs flere studier.»

Et viktig forbehold er at aktivitetsnivået ble basert på deltakernes egne opplysninger, ikke direkte målinger. Enkelte av estimatene kan derfor ha vært unøyaktige.

Studien styrker dermed kunnskapen om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og bedre langsiktige utfall ved Parkinsons sykdom, men mer forskning trengs for å avgjøre om trening faktisk kan bremse utviklingen av symptomene. Studien ble finansiert gjennom en bevilgning fra Gardner Family Foundation og Precision Medicine in Neurodegenerative Diseases Fund.