Kan smerter ved kneartrose reduseres uten en ny tablett, sprøyte eller operasjon – ganske enkelt ved å endre måten man går på? En klinisk studie publisert i The Lancet Rheumatology tyder på at en nøye valgt endring av fotvinkelen kan gi betydelig gevinst for noen pasienter.

Etter ett år rapporterte deltakerne som hadde lært en individuelt tilpasset gangteknikk, mindre knesmerter enn deltakerne i kontrollgruppen. MR-undersøkelser viste dessuten tegn som kan tyde på at brusken i kneet ble svekket langsommere.

Studien viser ikke at skadet brusk ble bygget opp igjen, eller at utviklingen av artrose kan stanses permanent. Resultatene peker likevel mot at mindre mekanisk belastning over tid kan bidra til å bevare brusken bedre.

En vanlig årsak til smerter og funksjonstap

Kneartrose rammer om lag 22 prosent av voksne over 40 år og er en av de vanligste årsakene til funksjonsnedsettelse. Ved sykdommen brytes brusken gradvis ned. Brusk er det glatte, beskyttende vevet som demper belastningen mellom knokkelendene og gjør at leddet kan bevege seg med liten friksjon.

Når brusken blir tynnere, kan hverdagslige aktiviteter som å gå, gå i trapper eller reise seg fra en stol bli stadig mer smertefulle. Fysisk aktivitet, fysioterapi, vektreduksjon eller vektkontroll og legemidler kan bidra til å håndtere symptomene. Det finnes imidlertid ingen bredt anerkjent behandling som med sikkerhet gjenoppbygger brusk som allerede er gått tapt. Ved alvorlig sykdom kan en kneprotese bli nødvendig.

Forskerne fra University of Utah, New York University og Stanford University undersøkte derfor en annen strategi: såkalt gangreopplæring, eller gait retraining. Målet er ikke bare å dempe smerten, men å endre gangmønsteret slik at trykket på de mest utsatte delene av kneet blir mindre.

Belastningen fordeles ulikt i kneet

Hvordan kroppsvekten overføres gjennom kneleddet for hvert steg, har stor betydning. Kneet har en indre, medial side og en ytre, lateral side. Ved vanlig gange tar den indre delen som regel imot mest belastning. Det kan bidra til å forklare hvorfor artrose er særlig vanlig på denne siden av kneet.

Hos personer som allerede har skader i den indre delen, kan gjentatt overbelastning bidra til videre forverring. Ved å endre fotens retning – med tærne litt vendt innover eller utover – kan noe av belastningen fordeles annerledes og trykket mot den skadde brusken reduseres.

Den samme justeringen passer imidlertid ikke for alle. For noen kan det hjelpe å vende tærne innover, mens andre kan ha større nytte av å vende dem tydeligere utover. En feil valgt korreksjon kan gi liten effekt eller i verste fall øke belastningen på det skadde leddet.

Testet fotvinkler på fem eller ti grader

Studien inkluderte personer med mild eller moderat artrose i den indre delen av kneet. Under de to første laboratoriebesøkene gjennomgikk deltakerne MR-undersøkelser og gikk på en spesialutstyrt tredemølle med sensorer som målte kreftene i hvert steg. Bevegelseskameraer registrerte kroppens bevegelser i detalj, slik at forskerne kunne analysere hvordan ulike gangstiler påvirket kneet.

Deltakerne prøvde små endringer i fotstillingen, der tærne ble vendt fem eller ti grader innover eller utover. Forskerne fant deretter den justeringen som reduserte belastningen på den enkeltes skadde kne mest effektivt.

Ikke alle som kunne vært aktuelle for studien, ble inkludert. Noen ble ekskludert fordi ingen av de undersøkte justeringene reduserte belastningen på kneet deres. Forskerne peker på at inkludering av slike personer i tidligere studier kan ha bidratt til at resultatene av gangreopplæring har vært sprikende.

Etter den innledende kartleggingen ble 68 deltakere tilfeldig fordelt i to grupper på 34 personer. Den ene gruppen fikk individuelle instrukser som skulle redusere belastningen på innsiden av kneet. Den andre fikk en narreprosedyre: Deltakerne gjennomførte den samme typen opplæring, men skulle beholde sin naturlige fotvinkel.

Dette sammenligningsgrunnlaget gjorde det mulig å skille effekten av å endre gangmekanikken fra forbedringer som kunne skyldes deltakernes forventninger, oppmerksomheten fra forskerne eller selve deltakelsen i et strukturert treningsprogram.

Vibrasjoner hjalp deltakerne å lære bevegelsen

Begge gruppene deltok på seks ukentlige treningsøkter. Under øktene gikk deltakerne på tredemølle med en liten enhet festet til leggen. Enheten ga biofeedback i form av en svak vibrasjon når foten beveget seg bort fra den angitte vinkelen.

Biofeedback er en metode der umiddelbare signaler hjelper en person med å oppdage og gradvis kontrollere bevegelser som vanligvis skjer ubevisst. Over tid lærte deltakerne å holde foten i riktig posisjon uten konstante påminnelser.

Etter de seks ukene med veiledet trening ble deltakerne bedt om å øve på den nye gangteknikken i minst 20 minutter hver dag, til den ble en naturlig vane. Ved senere kontroller fulgte de i stor grad opp dette. I gjennomsnitt holdt de den fastsatte fotvinkelen med en nøyaktighet på omtrent én grad.

At deltakerne klarte å opprettholde gangmønsteret, er viktig. Den mulige gevinsten avhenger av at den endrede måten å gå på brukes i hverdagen – ikke bare i laboratoriet.

Mindre smerter etter ett år

Ett år etter at programmet startet, gjennomgikk deltakerne en ny MR-undersøkelse og vurderte knesmertene sine. Gruppen som hadde fått den personlig tilpassede gangteknikken, hadde bedre resultater.

På en smerteskala fra 0 til 10 rapporterte deltakerne i intervensjonsgruppen i gjennomsnitt en forbedring på 2,5 poeng. I narregruppen var forbedringen 1,3 poeng. I en utforskende analyse opplevde rundt 91 prosent av deltakerne i gruppen med personlig tilpasset gangreopplæring en klinisk betydelig smertelindring, sammenlignet med 66 prosent i kontrollgruppen.

Forskerne fant også en reduksjon i et mekanisk mål knyttet til trykket på innsiden av kneet. Det tyder på at den endrede gangteknikken påvirket mer enn bare deltakernes opplevelse av smerte.

Smertelindringen var på nivå med effekten som er beskrevet for enkelte vanlig brukte legemidler. Det er likevel ikke det samme som at gangreopplæring kan erstatte medisinsk behandling. Studien undersøkte en spesifikk, individuelt tilpasset metode hos en avgrenset gruppe pasienter.

MR-bilder viste tegn til langsommere brusksvekkelse

Forskerne brukte avanserte bildediagnostiske metoder som kan oppdage små endringer i brusken før tydelige strukturelle skader blir synlige på vanlige undersøkelser. Én av målingene, kalt T1rho, tydet på at brusken på innsiden av kneet ble svekket langsommere hos deltakerne som endret gangmønsteret.

En annen MR-markør viste ingen tydelig forskjell mellom gruppene. Funnene må derfor tolkes med forsiktighet. De beviser ikke at brusken ble reparert, eller at artrosens utvikling ble stanset.

Resultatene åpner likevel for muligheten av at redusert mekanisk belastning over lengre tid kan bidra til bedre bevart brusk. For å fastslå om det faktisk påvirker sykdomsutviklingen, trengs lengre oppfølging og studier som undersøker om gevinsten varer og fører til bedre leddhelse eller færre kneoperasjoner.

Behandlingen ble samlet sett godt tolerert. Det ble ikke rapportert om alvorlige bivirkninger, men to deltakere i intervensjonsgruppen og én i narregruppen trakk seg fra studien på grunn av økte knesmerter.

Andre studier undersøker gangmønster og biofeedback

Studier som er publisert etter forsøket fra 2025, har gitt mer kunnskap om hvordan endringer i gangmønsteret kan hjelpe personer med kneartrose.

I en separat randomisert studie, publisert i tidsskriftet Clinical Biomechanics i april 2026, testet forskere fra University of Bath ulike former for biofeedback-trening hos 50 personer med kneartrose. Deltakerne lærte forskjellige strategier for å forbedre gangmekanikken gjennom seks uker.

Aktivitetsrelaterte knesmerter ble redusert, og den fysiske funksjonen ble bedre i alle de tre gruppene, også kontrollgruppen. Bare gruppen som fikk tilbakemelding om sitt eget gangmønster, oppnådde imidlertid en varig reduksjon i det viktigste målet på belastning i kneet. Belastningen gikk ned med 7,6 prosent, og forbedringen var fortsatt til stede ved kontrollen én måned senere.

Forskerne fant ingen tydelig endring i fotvinkelen i noen av gruppene. Det tyder på at kreftene i kneet også kan påvirkes gjennom andre endringer i gangmekanikken. Resultatene støtter hovedbudskapet fra 2025-studien: Det er ikke nødvendigvis nok å be en person om å gå annerledes. Det avgjørende er hvilken bevegelse som læres, og om den faktisk reduserer den skadelige belastningen på leddet.

Studien fra 2026 undersøkte ikke langsiktig forverring av brusken. Den kan derfor ikke vise at de alternative gangstrategiene bremser utviklingen av artrose.

Kan bli en del av hverdagsbevegelsen

Tiltrekningen ved metoden handler ikke bare om effekten som kan måles i et laboratorium. En av deltakerne beskrev fordelen med en behandling som ikke krever legemidler eller hjelpemidler:

«Når en person først har lært denne teknikken, kan den i teorien bli en del av de daglige bevegelsene uten at det er nødvendig å bruke spesialisert utstyr videre. Det kan være særlig viktig for personer som får artritt relativt tidlig i livet.»

Det er fortsatt ukjent om gangreopplæring faktisk kan utsette eller forhindre behovet for kneprotese. Det krever lengre studier som viser at effekten varer, gir bedre leddhelse og fører til færre operasjoner.

Foreløpig fremstår personlig tilpasset gangkorreksjon som et interessant mulig tillegg til behandlingen. Metoden kan samtidig redusere smerter og kanskje bremse svekkelsen av brusken, men dokumentasjonen er ennå ikke sterk nok til å fastslå dette som en etablert effekt.

Vanskelig å ta i bruk utenfor laboratoriet

En av de største utfordringene er å tilby personlig gangreopplæring utenfor spesialiserte forskningslaboratorier. I den opprinnelige studien trengtes bevegelseskameraer, en trykksensitiv tredemølle, MR-undersøkelser og gjentatte besøk med fysisk oppmøte. Slike ressurser er kostbare og lite tilgjengelige ved vanlige fysioterapiklinikker.

Et smarttelefonkamera kan i fremtiden kanskje bidra til å analysere gangmekanikken og gi et omtrentlig mål på hvordan ulike bevegelser påvirker belastningen i kneet. Sko med bevegelsessensorer kan også gi tilbakemelding mens pasienten trener hjemme eller går tur i nærmiljøet.

I september 2026 ble en annen mulighet undersøkt i en studie publisert i Machine Learning with Applications. Forskerne brukte akselerasjonsmålinger samlet inn fra foten og kunstig intelligens for å anslå belastningen på kneet.

Dette var en såkalt proof-of-concept-studie. Forskerne analyserte gangdata fra ti friske voksne og viste at et maskinlæringssystem kunne følge endringer i beregnede krefter i kneet ved ulike gangmønstre.

Teknologien er fortsatt eksperimentell og er ikke validert som behandling for personer med kneartrose. Den viser likevel hvordan personlig rehabiliteringsveiledning i fremtiden kan bli mulig uten laboratorier fulle av kameraer og komplisert utstyr.

Forskerne advarer mot å prøve selv

Til tross for de lovende resultatene understreker forskerne at personlig gangreopplæring ennå ikke er klar for bred bruk i klinisk praksis. Den opprinnelige studien hadde bare 68 deltakere. Alle hadde mild eller moderat artrose på innsiden av kneet, og hos alle var det minst én av de undersøkte gangjusteringene som reduserte belastningen på leddet.

Resultatene trenger derfor ikke gjelde for personer med alvorlig artrose, andre typer leddskader eller knær som reagerer annerledes på endringer i fotstillingen. Før metoden kan anbefales rutinemessig av leger, trengs større studier, lengre oppfølging og praktiske løsninger for hvordan behandlingen skal gjennomføres.

Det er særlig viktig å ikke tolke studien som en anbefaling om på egen hånd å vende tærne innover eller utover. En justering som hjelper én person, kan øke belastningen på kneet hos en annen. Resultatene peker foreløpig på at måten vi går på, kan påvirke både dagens smertenivå og muligens hvordan brusken i kneet holder seg over flere år.